Fredsforskningens fortid, oppgaver og framtid

Originally published in Transformator: tidsskrift for fredsforskning # xxx

 

“Peace research concentrates on the question of violence. In particular, it has come to focus on violence on societal conflicts.” (Wallensten, 1988). 

 

Den moderne har fredsforskningen fra til i dag hatt et underlig fokus og tyngdepunkt. Det aller meste som er publisert har handlet om krig, vold og voldens konsekvenser. Fra pionerene Quincy Wright med sin ”A Study of War” og Richardson’s “Deadly Quarrels” har fredens motsats vært i forskningsfeltets brennpunkt. Man har lagt nesten alle ressurser på å studere hva fred IKKE er. Kunnskapene er i dag relativt gode om krig som fenomen. De mange hyllemeter med ”Case studies”, teorier, våpenbeskrivelser og analyser av avtaler om våpenhviler er imponerende på sitt vis, men spørsmålet bør stilles om hva dette har med fred å gjøre? Jeg tror ikke dette kun er et semantisk problem. Det handler muligens delvis om markedsføring og muligens noe om misforståelser. I sin tid ble dagens forsvarsdepartement kalt Krigsdepartement. Navneforandringen var kun kosmetisk. Det er fortsatt krig det handler om. I dag mer enn noen gang. Kosovo, Afghanistan og Irak taler sitt tydelige språk om hvorfor det burde være mer korrekt å beholde navnet Krigsdepartement. Det er nok lettere å få sympati, og dermed finansiell støtte, om har ”en god sak” å forske på. Fredsforskning høres utvilsomt mer attraktivt og positivt ut enn krigsforskning, eventuelt voldsforskning.

 

Visse miljøer bruker gjerne betegnelsen Freds- og KONFLIKT forskning. Vil denne betegnelsen lettere kunne rettferdiggjøre navnet? Er det konflikter som studeres og forskes på? Vel, krig oppfattes av mange som en form for konflikt. Kanskje den verste sort konflikt man kan tenke seg. Litteraturen på området definerer ofte krig som en konflikt med tillegget at det skal være et visst antall døde per år og at minst en stat skal være part i krigen. Det er litt variasjon når det gjelder antall døde per tidsenhet, hvilke aktører som skal være deltagere og slikt, men grunnkonseptet for de fleste er at krig er EN type konflikt. Jeg vil hevde at dette er en alvorlig misforståelse som har fått store konsekvenser for fagfeltet.  Krig er ingen type konflikt, men et middel som noen ganger brukes av visse aktører i en konflikt. Krig er et middel som brukes for å påvirke en konflikt! Skillet mellom konflikten i seg og de midler som benyttes er meget viktig for å kunne forstå den enkelte deler av kompliserte konflikter. Om man blander konflikten med de midler som brukes i den har man liten mulighet til å forstå noen av delen.

 

En viktig grunn til å skille konflikter fra de midlene som brukes er å kunne se og studere andre midler enn krig. Det er åpenbart at mange konflikter mellom stater kan håndteres uten at krig blir benyttet som middel. Fra vår egen historie skal det snart feires hundreårsjubileum for Norges selvstendighet. I 1905 var krig et fullt mulig middel å ta i bruk, men delingen av unionen lyktes uten at soldater ble beordret i strid. Norges mange konflikter omkring fiskerettigheter, havterritorium, handelskvoter, tollsatser, urbefolkningsrettigheter etc har også blitt håndtert uten at det har ført til krig. Lignende konflikter i andre deler av verden har flere ganger resultert i krig. Det er ikke konfliktene som skiller seg fra hverandre, men hvilke midler aktørene bruker. Om konfliktene kan sees på som ”uforsonlige mål” så er det et vidt spekter av muligheter for at partene kan komme frem til enighet/kompromiss/avtale uten at prosessen skal inkludere bruk av militære midler. Og burde det ikke være disse tilfellene en FREDSforskning skulle ha i fokus? Er det ikke de beste tilfellene vi forhåpentligvis kan lære noe av for fremtiden? Vil ikke forskning omkring de gode eksemplene på konflikthåndtering i større grad kunne lære oss noe om hvor vi bør agere i konflikter i fremtiden?

 

Om man innen naturvitenskapen eller ingeniørvitenskapene kun studerte de mislykkede eksemplene ville vi ganske sikkert ikke ha hatt de tekniske fremskrittene som har preget vår utvikling. Hvem ville satt seg i et fly dersom de som hadde konstruert det kun hadde studert fly som har ramlet ned?

Mitt argument er altså at fredsforskerne burde i langt større grad rette sin forskning mot de fredlige måter å håndtere konflikter på. Til å begynne med burde fagfeltet kartlegge de mange konflikter som ikke får voldelige faser. Majoriteten av de mange databaser på området teller kun konflikter der antallet dødsofre er høyt. Det innebærer at et av de viktigste kriteriene for å bli ”regnet med” er at konsekvensene av ett av de mulige midler partene bruker i konflikten er dødelig. Hvor relevant dette kriteriet er kan diskuteres. Det er trolig at majoriteten av konflikter mellom individer, grupper og stater blir håndtert uten vold. De er mekanismene for hvordan dette skjer som kan gi oss ny kunnskap i god konflikthåndtering.

Ved Centre for Peace Studies ved universitetet i Tromsø jobber vi med å utvikle forskningsprosjekt som forhåpentligvis kan generere slik kunnskap. Et av våre utgangspunkt er den delen av verden der vi er plassert. Nordområdene i Europa har lenge vært relativt fredlige sammenlignet med de fleste andre områder i verden. Men det har ikke manglet konflikter. Det er bruken av vold som er relativt lav. Tradisjonelt har konflikter handlet om beiteområder for rein, fiskerettigheter i elver og langs kysten og etniske gruppers rettigheter. Men utenfor Troms og Finmarks kyster har det også vært harde konflikter om fiskeriressurser til havs. Delingsgrenser, smutthull, 200 mils soner og andre begrep er vel kjent. Gas og olje forekomstene er også store i området. Norge hadde i femti år den eneste dirkete grensen mellom NATO og Sovjetunionen. Det er et mangfold av konflikter og konfliktårsaker i dette området, men kun få ganger har militære midler vært brukt for å påvirke konfliktene.

Fredsforskere er ikke de eneste som har et fokus på volden og dens konsekvenser. En titt på historikernes publikasjoner om konflikter viser oss mange hyllemeter med ”Krigenes historie” mens ”Fredens historie” ikke er like lett å finne. Den fredlige konfliktløsningens historie venter på å bli gransket og publisert. Samfunnsforskere som jobber med konflikter av ulike slag fokuserer generelt på voldsbruk og voldens katastrofale konsekvenser. Det være seg i hjemmet, på skolegården, på arbeidsplasser eller andre steder i samfunnet.

At media har et overdrevet fokus på spektakulært vold er så sin sak. Profittmotiv, lesernes interesser og det enkle i å beskrive katastrofene er vel noen av grunnene. Men hvorfor skal akademia følge i medienes fotspor? Fredsforskningens tverrvitenskaplighet, flerfaglighet og i mange tilfeller normative approach burde i langt større grad enn hva som er tilfelle åpne for forskning på ”fred med fredlige midler”.

Enkle analyser om konflikters kompleksitet viser med all tydelighet at det selvsagt er de fredelige handlingene som dominerer i konflikter, også i de som på overflaten og gjennom medias linser ser veldig voldelige ut.

La meg introdusere tre enkle analyseredskaper for å vise hvordan noe av konfliktenes kompleksitet kan gjøres mer synlig. Det følgende gjøres for å vise på de mange handlingsmuligheter som finnes for å påvirke konflikter og for å illustrere at de fleste aktører og handlinger ikke domineres av vold.

Den første en Galtungs klassiske konflikttriangel med hjørnene A, B og C. Alle konflikter består av i det minste A (attitude), B (behaviour) og C (content/contradiction). Dette gir oss tre handlingsalternativ for aktører som ønsker å påvirke konflikte. De kan forsøke å påvirke A (holdningene), B (oppførselen, handlingene) eller C (selve motsetningen, det man er uenig om).

Den andre analysemuligheten er å dele konflikten inn i tre faser. Før volden, under volden og etter volden. Ikke alle konflikter har en voldelige fase, men de som har det har også en forhistorie før volden kommer inn i konflikten og de fortsetter etter at voldsfasen har blitt avsluttet. Mange konflikter med en voldelig fase får flere slike faser dersom det ikke gjøre klokt og godt arbeide når den første voldsfasen avsluttes. I alle disse tre fasene kan man arbeide med konflikttriangelens tre hjørner. Dette gir oss da 3 x 3 = 9 handlingsalternativ. Man kan jobbe med så vel A som B eller C hjørnet før under og etter voldsfasen.

Den siste analysen som kan gjøres er basert på John Paul Ledarchs konfliktpyramide. Lederach påviser det viktige i å dele aktører inn i tre nivåer. Topp-, mellom- og grasrot-nivå. Aktørene på topp-nivå er de vi ser i media og som får rød løper rullet ut på flyplasser.  Grasrot-nivået skildres ofte som offer, men vi ser dem også for eksempel som steinkastende unge gutter i Ramallah. Mellomnivået kanskje det viktigste for en konfliktarbeider. Typiske representanter er ledere for det sivile samfunnets NGOere; slik som prester, fagforeningsledere, sentrale personer i kvinnenettverk, imamer, kadere i politiske organisasjoner og bondeorganisasjonenes ledere. Disse personers unike egenskaper er at de både forstår hvordan vanlig folk og grasrota lever og tenker OG de har tilgang til toppnivået. De kan ordne møter og kommunisere med toppledelsen og de har god kontakt med massene.

Disse tre nivåene gir oss 3 x 3 x 3 = 27 handlingsalternativ. Vi kan arbeide i alle tre hjørner, i tre faser og på tre nivåer. Det er veldig få av disse tjuesyv muligheter som det gir noen mening å bruke vold i. Og mye av denne sorts arbeid foregår i de fleste konflikter, men kommer sjelden frem på grunn av at fokuset er på volden og voldsutøverne. Det er en meget begrenset, om enn svært skadelig, del av  konflikter som blir studert dersom voldsbruk er et viktig kriterium for å forske på dem.

Jeg vil også nevne viktigheten av å aldri tro at konflikter har kun to aktører. Alt for ofte reduseres konfliktanalyser og konfliktarbeid til å omhandle to av aktørene. Midtøsten er et skremmende eksempel på dette. Ved undervisning på masterprogrammet til Peace College i Jersualem, der det går er tredjedel israeler, en tredjedel palestiner og en tredjedel europeer, har jeg i flere år gitt studentene i oppgave å identifisere aktører i Midtøsten-konfliktene. En halvtimes gruppearbeid bruker å resultere i minst femti aktører. Med aktør menes i denne sammenheng noen som påvirker konflikten og som har en agenda som skiller seg fra andre aktørers agenda. Den store majoriteten av disse benytter seg aldri av vold, og av de som er voldelige er det ingen som KUN bruker voldelige midler. Det er viktig å forstå aktørers ”eiendomsforhold” til sin konflikt. Om fredsinitiativ kun inviterer to aktører så vil de andre føle seg ekskludert. Er viktige aktører ekskludert så vil de med stor sannsynlighet forsøke å hindre de som er inkludert i å komme frem til et godt resultat. I Midtøsten har vi sett ekskluderte aktører skyte sin egen statsminister, begynne med selvmordsbombere eller begå massakre i moskeer for å hindre den prosess som de inkluderte jobber med å få en lykkelig utgang.

Noen ord til sist om en annen side ved voldens særstilling i konflikter. Jeg har de siste årene vært i dialog med representanter for et antall væpnede grupper verden rundt. Mange av dem har kjempet for sin sak i mange titalls år. Når samtalene kommer inn på mulighetene for å benytte seg av ikkevoldlige midler så hører jeg ofte at de ”har forsøkt, men det nyttet ikke”. De samme geriljagrupper har brukt væpna kamp hundrevis av ganger uten å lykkes, men de avviser ikke volden av den grunn. Hva er det ved volden som gjør at de ikke gir opp det midlet på tross av førti år med tap, lidelser, død og forverring, mens to eller tre forsøk på å bruke ikkevold rekker for å avvise denne strategien.

Enda med underlig blir dette om man ser på empirien. Siden syttitallets slutt er det jo de ikkevoldlige bevegelsene som har lykkes i å styrte regimer. La meg kort minne om noen av disse: Polen (1980-87), Bolivia (1982), Filippinene (1986), Estland, Lettland, Litauen, Øst Tyskland, Tsjekkoslovakia, Ungarn (1989), Sovjet (1990-91), Syd Afrika, Chile og nå sist Jugoslavia 5 oktober 2000. Dette er bare et utvalg av eksempler der ikkevoldlige midler har dominert kampen for regimeendringer. I samme periode er det langt færre eksempler på vellykkede væpnede revolusjoner.

Kanskje er det mer oppmerksomhet og forskning som skal til for at empirien skal veie tyngre for de som i dag kjemper for samfunnsendringer med revolusjonære midler skal velge den ubevæpnede veien? Og på dette feltet bør fredsforskerne gjøre en langt større innsats. Fallstudier, forskningsprogram, lærebøker og undervisning kunne med fordel ha langt større fokus på ikkevoldens praksis, teori og muligheter.

 

Advertisements
Tagged with: , , , ,
Posted in På norsk, Peace Research

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: