Utfordring fra en grenselos värld

Ursprungligen publicerad i Klassekampen den 23 augusti 2003.

Norge ble for noen uker siden utropt som et av verdens beste land å leve i. I den forbindelse ble jeg kontaktet av en journalist som ønsket å nyansere dette bildet. Mitt langvarige engasjement i den svenske «Fristadsrørelsen» var bakgrunnen for denne kontakten. Fristadsrørelsen har i over 20 år fungert som et løst sammensatt nettverk av individer som hjelper flyktninger til å få en tryggere tilværelse. 

Det ble som ventet en viss medieoppstandelse omkring dette. En masse dårlig journalistikk og mange lederkommentarer som tok «mannen i stedet for ballen» for å bruke fotballspråk. Min rolle i dette nettverket er relativt beskjeden, men jeg skulle ønske jeg hadde tid, ressurser og penger til å yte mer. Det meste av arbeidet handler om å gi juridisk, medisinsk, psykologisk og logistisk hjelp ved behov.
I dag er det nesten umulig å ta seg inn i Schengen-land uten å ha «papirene i orden». De færreste som er forfulgt i sitt hjemland får pass, visum og utreisetillatelse. Noen få lykkes å skaffe slikt på det illegale markedet eller via korrupte folk i administrasjonen, men de fleste kommer seg aldri bort fra elendigheten. Av de få som på en eller annen måte klarer å få tak i reisedokumenter er det enda færre som har dokumentasjon på at de har vært utsatt for, eller er truet av, overgrep. Torturister har ikke for vane å utstyre sine ofre med dokumentasjon om hvilke former for tortur de har benyttet.

Ofrene for slik behandling blir ofte avvist og sendt tilbake om de kommer til Schengen-imperiet. Noen av disse blir lurt av mafiaorganisasjoner til å «fortelle en historie som holder» når de blir avhørt ved framkomsten. Denne blir naturligvis avslørt når mange forteller den samme historien. De får derfor avslag og beslutning om å sendes tilbake.

Troverdighet

Om de anker og får en seriøs advokathjelp blir de oppfordret til å fortelle hva som egentlig er grunnen til at de er på flukt. Det handler oftest om mennesker som er forfulgt på grunn av krig, sin politiske eller religiøse virksomhet eller som flykter på grunn av nød. Men den riktige historien er ofte langt verre enn den de først presenterte. Det er ikke uvanlig at anken avslås med begrunnelsen «manglende troverdighet» ettersom de nå kommer med en annen historie enn den de først fortalte. Da truer umiddelbar utvisning.

I noen tilfeller har folk i denne situasjonen valgt å gå under jorden. Det er her vårt støttearbeid oftest kommer inn i bildet. For å kunne dokumentere at det de forteller er sant kreves det dokumentasjon på at de aktuelle personene faktisk er forfulgt, torturert eller risikerer dette, noe som er vanskelig og tidkrevende å skaffe. Det kan ta måneder å få en imam fra en landsby i Kurdistan til å skriftlig bekrefte hva som skjedde med personen A.

De som flykter fra krig blir avvist dersom de ikke kan individualisere trusselen mot seg. At det er krig i hjemlandet er i seg selv ikke grunn god nok. De må påvise at det er en direkte trussel mot dem som enkeltmennesker. Skulle denne trusselen være at de blir straffet for at de nekter å delta som soldater i krigen så er det ikke en god nok grunn for å få oppholdstillatelse. Mange kommer fra land der Norge aktivt har vært med å bombe eller okkupere (Afghanistan, Kosovo, Irak).

Dør der de er

En langt større gruppe flykter på grunn av at de er forfulgt for sitt politiske eller religiøse engasjement. Fagforeningsaktivister, frikirkelige predikanter, medlemmer i opposisjonelle grupper, forfattere eller mennesker som rett og slett bare har snakket et «forbudt språk» har blitt utsatt for voldtekt, tortur og vilkårlig fengsling. For mange er dette meget vanskelig å snakke om på grunn av de svært traumatiske opplevelsene. Å «dokumentere» hva de har vært gjennom er i praksis umulig.

Enda flere flykter fra nød. Grunnen til at denne gruppen er større er naturligvis at nød er et langt større voldsfenomen i verden i dag enn krig. FN beregner at rundt 100.000 dør en for tidlig død hver dag fordi de ikke har kjøpekraft til å handle vann, mat, klær og medisiner på markedet i vår nyliberale økonomiske verden. Dette er 36 millioner per år og denne strukturelle volden er uten sammenligning det største voldsfenomen verden står ovenfor. Noen av disse forsøker å komme seg til Europa for å kunne overleve, men blir bryskt avvist som «lykkesøkere».

Konklusjonen er at det i prinsipp er umulig å ta seg til Fort Europa på lovlig måte.

La oss også huske på at den aller største gruppen mennesker som lider av krig, forfølgelse eller nød aldri kommer til Schengen-land eller blir synlige i våre medier. De er dømt til å dø der de er.

Lever i skjul

Noen av de som lykkes å ta seg hit får hjelp av nettverk som jobber med å støtte flyktninger i en slik situasjon. Lever man skjult i Skandinavia i dag er selv det minste problem gigantisk. Tannverk, barn med høy feber, psykiske lidelser, abort og annet kommer i tillegg til å finne et trygt bosted, mat, klær og lekekamerater til barna. For de som ikke har personnummer er Norge en politistat. Alle offentlige goder, fra sykehus til bibliotek er stengt. En politisk flyktning fra Peru som bodde hjemme hos oss i lang tid formulerte det så treffende: «Jørgen, dette er en idealstat for enhver diktator. Kontrollen er komplett og alle følger ordre.» Men det handler ikke om Orwells 1984, der storebror ser og hører deg gjennom monitorer og mikrofoner. I slike situasjoner er det fortsatt håp om opprør, der overvåkningskameraene rives ned. Nei, dette er mer likt Huxleys «Brave New World» der individene kontrollerer seg selv. Da er framtiden meget mørk og det eneste lyset i tunnelen er et tog i motsatt retning ? Vi er ikke riktig der enda, men utviklingen og tendensen skremmer. Vi i Fristadsrørelsen, og mange i de andre nettverkene av flyktninghjelpere, forsøker å bidra med vårt strå til dette arbeidet. Ved noen tilfeller har det vært behov for å krysse grenser for å kunne søke fra en ambassade i utlandet eller for å ta seg videre til andre land som forhåpentligvis har en mer liberal innvandringspolitikk. På begynnelsen av 90-tallet var det en del mennesker som fikk oppholdstillatelse i Canada etter å ha blitt avvist i Europa.

Sterke reaksjoner

Hver gang denne virksomheten blir omtalt i mediene blir reaksjonene sterke. Mange er støttende, en hel del kritiske. Noen ytrer seg i full åpenhet, andre ringer på natten og er anonyme. Noen har et fokus på saksspørsmålene, andre henger seg opp i bisaker.
La meg forsøke å benytte et bilde for å illustrere: Om du går forbi en sjø og ser noen i ferd med å drukne så tar jeg for gitt at du ville hoppe uti og forsøke å redde personen. Du ville ganske sikkert ikke spørre hvorfor de ligger i vannet, sjekke om det er ulovlig å bade, om de har mye penger på seg eller om det bare er noen som lurer deg.

Norge har en lang migrasjonshistorie, som vi er oftest er veldig stolte over. De «økonomiske flyktningene» som dro fra Norge til USA for vel hundre år siden skulle alle blitt sendt tilbake dersom den nåværende Schengen-praksisen hadde vært fulgt i USA den gang. Vi tillater ikke at folk som i dag lider slik nød får komme hit; slik våre forfedre dro til Amerika i sin tid.

Solidaritet?

Ved festtaler løfter man ofte frem grenselosenes innsats under andre verdenskrig. Min bestefar, skotøyarbeider Bjarne Johansen fra Halden, hjalp mange nordmenn over til Sverige før han selv var tvunget til å dra. Den situasjon han og andre flyktet fra den gang har mange likhetstrekk med de som flykter i dag. Bestefar kunne heller ikke fått «papirene i orden» for en lovlig utreise eller tatt med seg dokumentasjon på at han risikerte tortur. Hvem skulle utstedt noe slikt? Gestapo?

Hva er individets rolle i dette systemet? Statens lover, regler og maktapparat virker gigantiske i forhold til enkeltmennesket. Ved festlige anledninger snakker venstresida om Solidaritet og prestene om Nestekjærlighet. Men i praktisk handling virker det som om solidaritet handler om lønnsforhandlinger for norske industriarbeidere og Nestekjærligheten er begrenset til menighetens medlemmer.

Det finnes hederlige unntak i form av for eksempel kirkeasylene, men det dominerende bildet er deprimerende. Det er i dag ikke nok med gode festtaler; ord må kompletteres med handling.

Trenger en bevegelse

Vi behøver en massiv folkelig bevegelse som følger opp tradisjonen fra grenselosene. Folk som forsøker å ta seg inn i Fort Europa skal ikke behøve å søke hjelp fra profittsultne mafiaorganisasjoner. Den mur som Europa bygger rundt sine privilegier er lengre, høyere og stedvis verre en den Sharon bygger i Palestina. Begge er foraktelige og kommer til å gå over i historien sammen med de andre skammens murer. På samme måte som en massiv folkelig bevegelse rev Berlin-muren er det min drøm at vi en dag skal få en lignende bevegelse i Europa.

For meg er det åpenbart at lov ikke alltid er synonymt med rettferdighet. I slike situasjoner er det opp til individet om samvittigheten eller loven skal gå foran. Og det er her ingen prinsipiell forskjell på det å agere og det å unnlate å gjøre noe. Den som forsømmer å hjelpe til har et like stort ansvar som den som agerer. Den som tror man kan stå utenfor dette valget og bare å observere verden gjennom tv-skjermen tar feil. Da er man per definisjon en del av problemet. Det er vårt ansvar å agere når tiden så krever.

Jeg har ikke noen overtro på min egen innsats, men vi kan alle være dråper som er med på å fylle begeret. Slik bygges sterke bevegelser. At en usolidarisk lovgivning som beskytter verdens rike overklasse skulle være et hinder for slikt engasjement håper jeg virkelig ikke. Urettferdige lover bør endres.

Handling viktigst

Hans Nilsen Hauge og Haugianerne ble fengslet fordi de brøt Konventikkel-plakaten og bidro med dette til å introdusere religionsfrihet i Norge. De første militærnektere ble fengslet, men tvang frem retten til siviltjeneste. Marcus Thrane satt syv år i fengsel for å hjelpe til med å organisere den tidlige fagbevegelsen. Lærerne i Norge nektet å følge Quislings påbud om å undervise i Nazilære og ble sendt i konsentrasjonsleire for sin motstand. Alta-aksjonistene fikk bøter og fengsel, men bidro sterkt til å fremme samiske rettigheter, opprette sameparlamentet og få til en samla verneplan for norske vassdrag. Journalister, forskere og forfattere har opp gjennom tidene blitt tiltalt for både spionasje og landsforræderi i sin kamp for ytringsfrihet.

La oss håpe at en ny slik bevegelse kan sette fokus på vår manglende vilje til å gi flyktninger en sikker fremtid. Og her er handling viktigere enn ord, uansett hva loven sier om saken.