Ikkevold som en revolusjonær kraft

Ursprungligen publicerad i Medlemsbladet for IPPNW Norge, Nr. 2 juni 2003.

Ved inngangen til det 21. århundre har menneskeheten flere erfaringer med ikkevoldelige midler i store konflikter enn noensinne. Og ikkevolden ser ut til vinne frem som den mest effektive måten å avsette regimer på.

 

Det 20. århundre var den mest voldelige perioden i menneskehetens historie. Flere mennesker har blitt ofre for organisert vold enn i noen annen tidsperiode.

Hundrevis av kriger, folkemord og masseødeleggelsesvåpen samt ulik fordeling av velstand har skapt så mye elendighet og smerte at det er vanskelig å finne håp for fremtiden. Daglig har den strukturelle volden ca 100.000 dødsofre på samvittigheten.

Likevel finnes noen få, men viktige innsikter og spor av håp. De siste tjuefem årene har vi sett stadig hyppigere bruk av ikkevold i store sosiale konflikter. I revolusjonære kamper med politiske, sosiale, økonomiske og religiøse mål har fredlige massemobiliseringer dominert de vellykkede eksemplene. Det har hovedsakelig vært en pragmatisk bruk av ikkevold, men det er likevel et skritt i riktig retning.

Eksemplene jeg tenker på tilhører kategorien “irregulære regimeskifter gjennomført av folkelige bevegelser”. Regimeskifter innenfor konstitusjonelle rammer (valg) er ikke er tatt med. Heller ikke eksemplene på elitistiske militærkupp.

 

Voldelige konflikter i nyere tid

I den siste tiden, og særlig etter avslutningen av den kalde krigen, har det vært en tendens til flere borgerkriger og færre kriger mellom stater. Disse borgerkrigene er mer komplekse enn “tradisjonelle” kriger. Det er flere interesser involvert, og det er vanskelig å skille mellom “de gode” og “de onde”. Forskeren Mary Kaldor har beskrevet denne prosessen på en utmerket måte i sin bok “New and Old Wars, Organized Violence in a Global Area” (Stanford University Press 1999)

Et slikt skille er problematisk, blant annet fordi flere parter bruker voldelige midler.

Det er vanskelig å sympatisere med “gode intensjoner” når sivilbefolkningen rammes i stor grad. Antall sivile ofre i krig er steget enormt i løpet av det 20. århundre. Dette skyldes både våpenteknologisk utvikling og nye strategier. Dessuten er andre og skjulte dagsordener ofte viktigere enn det som erklæres i de krigførende parters politiske retorikk.

 

Nye stater fødes

De siste seksti årene har verdens stater blitt delt i stadig mindre enheter. Da stort sett alt territorium på jorden var fordelt, kunne nye stater bare dannes ved å splitte de gamle. Dette skjedde gjennom vanskelige og smertefulle prosesser og som regel med voldelige midler – som ved avkoloniseringen i Afrika.

Afrika er også et eksempel på voldelige midlers betydning for utfallet. Det sier seg selv at militærlederne som vant over kolonimaktene, ikke var de beste til å starte en demokratisk utvikling. Afrika ble stort sett et kontinent med ettparti-diktaturer over marxistisk tema med tidligere geriljalederne i førersetet. Deres mange tiår som militære ledere formet deres syn på hvordan stater bør organiseres. Den militære modellen ble valgt i nesten alle tilfeller. Noen av disse lederne har ennå ikke tatt av uniformsjakkene.

 

Terminologi

Om begrepet “krig” brukes om en konflikt er som regel avhengig av hvor mange mennesker man antar er blitt drept. Jeg er motstander av et begrepsbruk der krig oppfattes som en form for konflikt. Krig er én blant mange måter å påvirke en konflikt på. Ved å definere krig som en konflikt risikerer man å kamuflere den egentlige konflikten, og dermed skjule alternative måter å utøve innflytelse på – nemlig ikkevoldelige metoder.

Midlene som brukes i en konflikt, herunder “krig” og “ikkevold”, må vurderes uavhengig av selve konflikten. Dersom man ikke betrakter midlene som brukes for å påvirke en konflikt atskilt fra selve konflikten kan man verken forstå midlene eller konflikten på en skikkelig måte. Hvor ofte har man ikke opplevd å sympatisere med målet, men ikke med midlene brukt i en konflikt?

 

Økende bruk av ikkevold

For å skape nye stater eller endre maktforhold i eksisterende stater, brukte de fleste frihetsbevegelser voldelige midler – bortsett fra i India – inn til midten av 1970-årene. De voldelige metodene ble ikke desto mindre gjerne supplert med ikkevoldelige metoder. Ingen krig eller revolusjon har vært gjennomført med utelukkende voldelige midler. Det er lett å undervurdere omfanget av de ikkevoldelige metodene, da journalister og historikere som regel fokuserer på de mest voldelige elementene. Dokumentasjonen av aktiviteter som fredlige aktører har benyttet seg av, har bitt systematisk undervurdert både i massemedias rapportering og mer vitenskaplige case-studies.

Til tross for underrapportering kan en økende bruk av ikkevoldelige midler observeres i de siste to-tre årtier. Denne økende bruken av ikkevold kan skyldes større bevissthet om ikkevold og dens stadig økende suksess. Man kan snakke om en “bølge” av ikkevoldelig konflikthåndtering verden over. Denne bølgen har visse likheter med måten kvinners stemmerett spredde seg verden over for snart hundre siden.

Det følgende er ikke på noen måte en fullstendig oversikt, kun noen eksempler på bruk av ikkevold i sosiale omveltninger de siste 25 år. Det er mange andre eksempler på både vellykkede og mislykkede kampanjer i tidsperioden.

 

Iran (1979)

Sjahen av Iran ble veltet etter en relativt kort periode med opprør. De revolusjonære benyttet seg av ekstraordinære midler. De hadde i mange år utfordret den sekulære stat med væpnet motstand og geriljakrig.

Omkring 1977 organiserte opposisjonen en motstandsbevegelse rundt Khomeini som var i eksil i Frankrike. Herfra organiserte han bruk av tradisjonelle ikkevoldelige metoder som streiker, boikotter, demonstrasjoner og sivil ulydighet.

Khomeini talte inn opprørske taler på bånd som ble smuglet inn i Iran og spilt av i all hemmelighet i moskeene. Demonstrantene ble møtt med massiv bruk av vold fra politi og militæret. Demonstrantene holdt fast ved ikkevolden, selv når regimet møtte dem med våpen og vold. Det er vanskelig å få tak i pålitelige kilder for hvor mange som ble drept, men sannsynlig ble nærmere to tusen demonstranter skutt i løpet av de ukene demonstrasjonene pågikk.

Problemene for Sjahen og hans regime eskalerte da politistyrker nektet å gå ut på gatene for å fortsette nedskytning av ubevæpnede demonstranter dag etter dag. Uten lydige undersåtter kan ingen regimer utøve makt. Sjahen falt relativt raskt, og de revolusjonære fikk stort sett gjennom endringene de ønsket. Det ble opprettet et teokrati.

Revolusjonen i Iran er et av de få tilfellene der fredelige og folkelige revolusjoner ikke har ført til et mer pluralistisk samfunn med respekt for menneskelige rettigheter. Iran er således et unntak.

 

Polen (1980-1988)

Polske arbeidere i den uavhengige fagforeningen Solidaritet begynte i 1980 å kjempe mot regimet med ikkevoldelige midler. Dette var nytt i et land preget av voldelige opprørforsøk i over 200 år. God kontakt med vestlig freds- og miljøbevegelse, og med vesteuropeiske intellektuelle på syttitallet skapte interesse for andre former enn den væpnede kampen. Streiker, boikotter, demonstrasjoner, blokader og omfattende bruk av Solidaritets symboler gjorde kravene på frie fagforeninger og andre lovendringer til Polens dominerende sak i løpet av meget kort tid.

Over en fjerdedel av befolkningen deltok i protestene. Protestbevegelsens omfang og unnlatelsen av å bruke vold tvang regimet til å forhandle. Den nye frie fagbevegelsen – som etter hvert ble erklært ulovlig og gikk under jorda – arrangerte mange kreative ikkevoldelige aksjoner. Solidaritet var snart tilbake i offentligheten igjen og vokste seg sterkere enn noen annen opposisjon i polsk historie.

Den katolske kirken støttet kampen både i offentligheten og i det skjulte. Også mange intellektuelle bidro til at bevegelsen som startet i skipsverftet i Gdansk ble en nasjonal frigjøringsbevegelse.

Valget av ikkevold var i det polske tilfellet ikke forankret i en moralsk fordømming av vold som konflikthåndteringsmiddel. Det var svært få pasifister i Solidaritet, men bevegelsen innså at staten ville være langt sterkere og ha store fordeler om kampen skulle føres med voldelige midler.

Enden på opprøret var fredelige forhandlinger som førte til regimeskifte i 1988. Lech Walesa fikk Nobelprisen for å ha ledet den fredlige revolusjonen og ble valgt til den første president i Polen etter at kommunistregimet falt. Dette fikk stor betydning for Øst-Europas videre utvikling.

 

Bolivia (1980-1982)

Bolivia har en lang historie med regimeskifter, militærkupp og diktaturer. På slutten av 70-tallet og begynnelsen av åttitallet var fagforeningen COB den sterkeste opposisjonskraften i landet. Den var dominert av gruvearbeidere, men nesten alle yrkesgrupper var organisert i COB. Da generalene ikke aksepterte valgresultatet fra 1980, begynte COB å forberede en kamp for å la valgets rette vinner få makten.

Etter fem generalstreiker med stadig økende deltagelse måtte generalene tre tilbake i 1982 og overlate makten til dem som hadde vunnet valget. Kampen inkluderte offentlige sultestreiker, demonstrasjoner med “husmødre” i hovedrollen og en mengde mindre protestaksjoner

Det er ikke tilfeldige paralleller til utviklingen i Polen, med arbeider- og bondeorganisasjoner i en sterk koalisjon som satset på ikkevoldelige midler. Lech Walesa inviterte da også sentrale representanter fra COB til mottakelsen da han fikk Nobels fredspris. Båndene mellom Solidaritet og COB er en god illustrasjon på hvordan ideene om de ikkevoldelige metodene sprer seg globalt.

 

Filippinene og “People Power” (1986)

Etter 13 år med militær unntakstilstand gjorde folket oppstand mot president Ferdinand Marcos i februar 1986. Han avholdt derfor et presidentvalg, og “vant” ved hjelp av svindel. Den riktige vinneren var imidlertid Corazon Aquino.

Aquino fikk støtte fra den katolske kirke i sin kamp om å få respektert valgresultatet. Fra prekestolene ble folket oppfordret til å utøve ikkevoldelig motstand. Aquino benyttet alltid en gulfarget kjole når hun opptrådte i offentligheten. Hun fikk tilnavnet “Kanarifuglen” og benyttet dette som sitt symbol i den videre kampen.

Alle demonstrasjoner ble forbudt i Manila og andre filippinske byer. Politibrutaliteten var hard og straffene lange om man deltok i ulovlige demonstrasjoner. Det var da “kanarifuglen” oppfordret sine tilhengere til å begynne å trimme! De som støttet Aquinos kamp begynte å jogge i Manilas gater; og de bar knallgule T-skjorter. Den gule fargen ble erstatningen for politiske slagord og bannere.

Hver helg økte antallet gulkledde joggere i Manilas gater. Da antallet som var ute og trimmet med gule t-skjorter passerte hundre tusen fikk uttrykket “People Power” en sentral plass i den ikkevoldelige tradisjonen. Etter hvert erklærte også deler av hæren Corazon Aquino til den virkelige vinneren av valget. Etter noen spennende dager gikk til slutt hele hæren over til å støtte Aquino og i slutten av februar flyktet Marcos. Corazon Aquino ble Filippinenes rettmessige president.

 

Øst-Europa (1989)

Regimene i Ungarn, Øst-Tyskland, Bulgaria, Tsjekkoslovakia og Romania ble i 1989 møtt av ikkevoldelige bevegelser som underminerte ettpartisystemene. I Romania ble demonstrasjonene delvis voldelige. Det hemmelige sikkerhetspolitiet Securitate benyttet grov vold og provoserte frem voldelige reaksjoner fra gruvearbeidere og noen andre grupper. Men de aller fleste protester var fredelige også i Romania.

I Ungarn og Tsjekkoslovakia foregikk regimeskiftene nesten helt uten voldelige innslag. Den ungarske fredsbevegelsen fra 80-tallet hadde god kunnskap om hvordan fredlige demonstrasjoner skulle gjennomføres og deres erfaringer kom godt med da massive folkelige demonstrasjoner samlet seg i Budapest for å tvinge regimet til å gå av.

Charta77 i Tsjekkoslovakia organiserte sin “fløyelsrevolusjon” gjennom å fylle Praha med demonstranter som krevde regimets avgang. De samlet seg på det samme torget der studenten Jan Pallach brant seg selv til døde i protest mot okkupasjonen av Warszawa-paktens tropper i 1968. Lederne for Charta77 gikk i spissen for å danne en ny regjering og Václav Havel vant det første frie presidentvalget.

I både Ungarn og Tsjekkoslovakia visste man også godt hvor uklokt det ville være å utfordre staten i en voldelig kamp. Disse erfaringene spilte en avgjørende rolle når den folklige mobiliseringen toppet seg.

Stater er godt rustet til å takle voldelige demonstrasjoner, men mangler erfaring med å håndtere store fredlige demonstrasjoner. Internasjonale TV-selskapers tilstedeværelse gjorde det enda mer vanskelig å slå hardt ned på demonstrantene.
Selv om det ikke utelukkende var ikkevoldelige krefter som fremmet utviklingen, hadde likevel disse kreftene hadde avgjørende betydning for både prosessen og resultatet i Øst- og Sentral-Europa

Kommunistregimets fall i Øst-Tyskland med sin spektakulære åpning og riving av Berlin-muren var for mange høydepunktet i 1989. Få vet imidlertid om den flere måneder lange kampen som førte til at Øst-Tyskland ble kvitt det gamle regimet. I Leipzig startet det demonstrasjoner som økte i omfatning og styrke utover høsten 1989. En helt bevisst ikkevoldelige linje ble valgt og lederne oppfordret gang på gang å holde fast ved denne linjen.

USSR truet med å gripe inn, men valgte til slutt å avstå. Gorbatsjov ga etter for presset og lot massene i Øst-Tyskland få sin vilje. Etter en kaotisk overgangsfase ble det etablert en ny regjering som senere utlyste frie valg. Fra flere hold ønsket man en samling med Vest-Tyskland. Da president Bush (den eldre) lovte Gorbatsjov at NATO ikke skulle ekspandere videre østover dersom Russland gikk med på samlingen av Tyskland, gikk prosessen relativt raskt.

 

Sovjetunionens oppløsning (1991)

I de tre baltiske landene holdt de folkelige bevegelsene fast på en ikkevoldelig linje, selv da de ble møtt av den sovjetiske hær. “Den syngende revolusjonen i Estland” fikk navnet sitt da befolkningen dannet en menneskelig kjede fra Østersjøen til den russiske grensen. De sto hånd i hånd og sang sin nasjonalsang. Hjulpet av politisk press fra andre europeiske land nådde de sitt mål om selvstendighet.

Det kom til noen sammenstøt med militære tropper og folk ble skutt og kjørt over av stridsvogner da de baltiske statene frigjorde seg, men de som krevde endring tok ikke til våpen og vold.

Femten tidligere sovjetiske republikker oppnådde deres uavhengighet gjennom politisk press og ved forhandlingsbordet.

I Tsjetsjenia derimot kom det til blodige kriger med omfattende ødeleggelser, da russerne invaderte landet i 1994. Tsjetsjenerne tok til våpen i kampen for å forsvare sin uavhengighet som de etablerte 1991 med Dudajev ble valgt til president.

Russland under både Jeltsin og Putin har forsøkt å tvinge tsjetsjenerne i kne ved hjelp av massiv bombing og rene utrensningsaksjoner. I dag er landet ruinert og over 90 prosent av husene ødelagt av krigshandlingene. Verdens manglende støtte til det tsjetsjenske folket, og implisitte godkjenning av Moskvas harde linje har vært en viktig faktor i den tragiske utviklingen.

 

Tsjekkoslovakia (1993)

Delingen av Tsjekkoslovakia ble knapt nok registrert i mediene. De som ville dele landet så på ikkevold som den eneste effektive metoden. Selv om utgangspunktet for denne prosessen var langt enklere enn for delingen av Jugoslavia, var oppdelingen ikke problemfri. Men ingen av partene truet med vold, og resultatet ble oppnådd ved forhandlingsbordene.

Dette er langt fra den tradisjonelle måten å skape land på, og kan være et tegn på en ny måte å tenke på. Den relativt brede enigheten om å dele Tsjekkoslovakia var selvsagt en viktig årsak til at prosessen gikk så fredlig for seg.

For tiden sitter representanter for Færøyene i en lignende forhandling i København. Om noen år vil Færøyene være en selvstendig stat med 42 000 innbyggere på noen øyer i Nord-Atlanteren. Alt tyder på at Grønland vil følge etter.

 

Indonesia (1998)

Massive demonstrasjoner tvang diktatoren Suharto til å gå av etter 32 år ved makten. En rekke demonstrasjoner utviklet seg til opptøyer der biler og bygninger ble antent. Enkelte bydeler i hovedstaden Jakarta ble delvis ødelagt. Bak ødeleggelsene sto antagelig krefter som hadde fått i oppdrag å kaste dårlig lys over demonstrasjonene. Demonstrantene som krevde Suhartos avgang skulle fremstå som uansvarlige voldsmakere.

Nedgangen i den asiatiske økonomien – det såkalte “Asia-krakket” – var blant de viktigste faktorene som utløste opprøret. Men valget av motstandsform var selvsagt ikke styrt av økonomien. Hadde opprøret vært ført med mer voldelige midler er det rimelig å anta at gjennomføringen og resultatet ville blitt helt annerledes.

 

Serbia (2000)

Å fjerne Milosevic var åpenbart et av målene for NATOs tre måneder lange bombing av Kosovo. Alt NATO oppnådde var imidlertid at opposisjonen mot Milosevic ble torpedert som følge av bombingen. Først en god stund etter krigen klarte opposisjonen å samle seg igjen.

Man bestemte seg for å satse alt på en ikkevoldelig strategi for avsette landets leder. Strategien gikk ut på å finne en egnet kandidat som kunne utfordre Milosevic i valg, nøye overvåkning av valget for å gjennomskue valgfusk, og – om det ble nødvendig – samle en million mennesker i Beograd for å tvinge bort det gamle lederskapet.

Opposisjonspartiene dannet koalisjonen DOS og samarbeidet tett med studentbevegelsen Otpor! for å benytte vel forberedte ikkevoldelige aksjoner. Trening pågikk mange måneder i forveien og en dialog med politi og militære enheter hadde som mål å avverge bruk av vold mot demonstranter. Resultatet var vellykket og regimeskiftet ble gjennomført.

 

Filippinene: “SMS-revolusjonen” (2000-2001)

Bare måneder etter at Milosevic ble tvunget bort skjer en lignende revolusjon på Filippinene med mange paralleller til det som skjedde i landet 15 år tidligere. President Joseph ‘Erap’ Estrada var i utgangspunktet valgt med stort flertall i 1998. Han måtte gå i 2001 – etter enorme demonstrasjoner med over 700 000 deltagere på en av Manilas hovedgater i desember 2000 og januar 2001. Opprøret kalles “sms-revolusjonen” ettersom tekstmeldinger via mobiltelefoner var det viktigste midlet for å samle folk til demonstrasjoner. Informasjon om tid og sted ble videresendt fra telefon til telefon. I følge The Sunday Times (London 21.1.01) ble 18 millioner sms-beskjeder i løpet av en dag sendt ut for å mobilisere folk.

 

Georgia og “Rosenes Revolusjon” (2003)

Nylig ble Sjevarnadse tvunget til å gå av etter massive demonstrasjoner i Tbilisi. Den serbiske studentbevegelsen Otpor! har i lang tid trent georgierne og brakt videre sine erfaringer i støtte for en ikkevoldelig revolusjon i Georgia. De var en viktig faktor i den raske og relativt lykkelige utgangen av “Rosenes Revolusjon”. Situasjonen i landet er fortsatt usikker, men selve maktskiftet foregikk fredlig. Ytterligere studier er nødvendig for å forstå det som skjedde og forklare valg av metoder.

 

Andre politiske og sosiale bevegelser

I mange konflikter har man de siste tretti årene anvendt både væpnede og ikkevoldelige metoder. I noen tilfeller har man skiftet strategi underveis, og i andre har man kombinert forskjellige former for kamp.

 

Sør-Afrika (kulminasjon 1993-94)

Kampen for å gjøre om apartheidsystemet til et demokratisk samfunn ble først og fremst ført med ikkevoldelige midler. Det er få og ikke særlig vellykkede eksempler på at ANC benyttet voldelige metoder. I følge ANC så apartheidsregjeringen på de enkelte ANC-medlemmenes voldsbruk som legitim grunn for å slå voldelig tilbake på alle svarte. Ikkevoldelige metoder som streiker og demonstrasjoner dominerte kampen mot apartheid, noe som fikk stor betydning for oppbygningen av den nye staten. ANC-folks langvarige utdannelse i utlandet var viktig for utviklingen, da de hadde kompetanse til å påta seg viktige posisjoner i samfunnet. Viljen til å bygge opp et nytt samfunn var større enn ønsket om hevn – medlemmer fra den tidligere hvite regjering ble tatt opp i den nye regjeringen ledet av ANC og Sannhetskommisjonen forfulgte ikke bare apartheidstyrets overgrep, men også forbrytelser begått av ANC.

Chile (kulminasjon 1989)

Det sivile samfunnet i Chile utfordret diktatoren Pinochet til åpent presidentvalg. Til tross for kraftige politirepresalier, minimal tilgang til media, sensur og få ressurser klarte man å vinne kampanjen om å få et valg. Pinochet tapte valget – en viktig, men ikke full seier for chilenerne. Pinochet fortsatte som forsvarssjef og er fremdeles senator. Likevel var kampanjen et viktig steg i retning av demokrati i Chile.

 

Palestina (1987-20..)

Etter lang tid med væpnet motstand skiftet det palestinske folket strategi, og introduserte Intifadaen i 1987. Mediene fokuserte mest på steinkastende ungdom, men i virkeligheten innebar Intifadaen en lang rekke ikkevoldelige metoder som demonstrasjoner, streiker, boikotter, passiv motstand og sivil ulydighet. Da PLO samtidig bygget undergrunnsskoler og alternative politiske organer oppsto en mulig forhandlingspartner for staten Israel.

 

Kosovo (1987-20..)

Kampen for uavhengighet var i lang tid ledet av Rugova, som var inspirert av Gandhi og fulgte en ikkevoldelig linje. Det serbiske styret innførte apartheidlignende forhold for albanerne. Under Rugova bygget motstandsbevegelsen opp et parallelt samfunn med egne institusjoner. Rugovas ikkevoldelige strategi hadde imidlertid få politiske seire, blant annet på grunn av mangel på internasjonal støtte. Misnøyen vokste, og det paramilitære UCK ble raskt populære da de i 1987 startet en geriljakrig for å oppnå uavhengighet. Serbernes reaksjon på denne strategien og NATOs bombardementer er vel vanskelig å glemme.

Hva så?

Det er altså en rekke eksempler på at regimer er blitt fjernet ved hjelp av ikkevoldelige midler. Vi vet imidlertid ikke fullt ut hvorfor disse midlene ble brukt, og vi kan heller ikke si hvordan resultatet hadde blitt med voldelige metoder.

Det er viktig å ha klart for seg at midler som benyttes av folkelige bevegelser ikke er de eneste faktorene som påvirker prosessene. På samme måte som voldelige frigjøringsbevegelser der flere variabler enn våpenbruk spiller inn på utfallet, preges også fredlige fremgangsmåter av ulike elementer.

Økonomiske faktorer har selvsagt spilt en viktig rolle i eksemplene som her er nevnt. I tillegg ble konfliktene påvirket av religiøse organisasjoners rolle, kulturelle faktorer, media-situasjonen, omverdens interesse for konflikten, landets geopolitiske plassering, tilgang på viktige naturressurser i området og en rekke andre forhold.

Noen, men ikke alle, av disse faktorene er nødvendige, og ingen alene tilstrekkelige for å avgjøre utfallet.

Stadig flere konflikter der ikkevoldelige midler ble tatt bruk for å oppnå en forandring, har hatt et vellykket utfall i de siste årtiene. I de fleste tilfellene har det vært en pragmatisk bruk av ikkevold som ikke har hatt noe å gjøre med pasifisme, en spesiell moral eller et menneskesyn. Man kan skille mellom “ikkevoldelige teknikker” og “ikkevoldelig livsstil”. I alle de nevnte tilfellene har teknikkene dominert.

Dagen derpå

Alle de nye regimene har blitt konfrontert med en hard hverdag etter maktskiftet. Felles for de aller fleste var at de hadde akutte pengeproblemer å slite med og måtte henvende til de store finansinstitusjonene. Disse har stilt en rekke politiske krav til de nye regimene for å åpne pengesekken. Uten å gå i detaljer har disse kravene det til felles at de fremmer det neoliberale økonomiske systemet. Privatiseringer og avreguleringer har vært mantraer i disse kravene. Dette har ofte ført til store sosiale konflikter og gapet mellom fattige og rike har økt i hvert enkelt land.

Skal man dra en parallell til den indiske frigjøringskampen så var en av Gandhis konklusjoner at det var for mye “teknikk” og for lite “livsstil”. Dette var hans forklaring på at India raskt ble et land på lik linje med mange andre. Hans drømmer om en “ikkevoldelig stat” basert på landsbyer forble drømmer.

En teknikk kan man lære fra seg, men hva med en livsstil? Jeg tror at kunnskap og erfaring fra bruk av teknikkene kan muligens så frøet som kan vokse seg til en livsstil. Det er uansett viktig å ha med seg visjonene om noe mer enn å avsette et regime. Uten å ha noe bedre å erstatte det med vil det på lang sikt ikke være forbedringer å vise til. Og i et historisk perspektiv er det de langsiktige resultatene som er viktige. Lykkerusen etter at et forhatt regime har blitt tvunget til å gå av, kan lett snu til misnøye når det nye regimet ikke kan oppfylle folks forventninger.

De neste skrittene

Vi må studere eksemplene på bruk av ikkevold kritisk og fordomsfritt. En stadig diskusjon mellom forskere, lekmenn og aktivister må kombineres med en stadig innsats for å sette ikkevold på dagsordenen i så mange sammenhenger som mulig. Vi bør forvandle de ikkevoldelige teknikkene til en “dyp ikkevoldelig” livsstil, på samme måte som vi har sett utviklingen av en “dyp økologisk bevegelse”. Dette må gjøres av de som har en klar forståelse av forskjellen mellom teknikker og livsstil, de som har en dypere forståelse for Gandhis ideer enn å repetere ulike former av “non-cooperation”.

Det ser altså ut til at eksemplene på ikke-væpnede revolusjoner dominerer når det gjelder regimeskifte. Det er imidlertid ikke like fremtredende at de nye regimene får realisert sine drømmer i det lange løp. Kunnskapene om hvordan man avsetter et regime er ikke fulgt opp av kunnskap om hvordan man bygger noe nytt og bedre.

Eksempler på bruk av ikkevold må analyseres for å forstå forholdet mellom midlene som blir brukt og resultatene som kommer ut av det. Dette forholdet er mer komplisert enn den populære oppfatningen av sammenhengen mellom midler og resultat. Da opposisjonen i Iran startet en ikke-væpnet revolusjon ble resultatet ikke akkurat et typisk ikkevoldelig samfunn.

 

Konklusjon

Ved inngangen til det 21. århundre har menneskeheten flere erfaringer med ikkevoldelige midler i store konflikter enn noensinne. For å lære fra disse eksemplene er det nødvendig med intensive studier av disse konfliktene og de midlene som ble brukt. Grundige evalueringer av historiske og kommende tilfeller må gjøres for å bygge videre på den empiri som allerede finnes, men som ikke er dokumentert og formidlet.

Hvis vi ønsker å fremme bruken av ikkevoldelige midler, må forståelsen av sammenhengene mellom resultater og midler være tilgjengelige for alle som i fremtiden ønsker å få personlig makt eller prøver å forbedre livssituasjonen, samt for det stigende antall forskere som befatter seg med konfliktløsning og utviklingsteori. Nye teorier må testes og implementeres i virkelige situasjoner.