Ursprungligen publicerad i Religion og livssyn Nr 1/2011.
Armadillo er en film om krigsforbrytelser
Janus Metz og Lars Skree fulgte i et halvt år en gruppe danske soldater før, under og etter deres utplassering som soldater i Helmand-provinsen i Afghanistan. Krig på film kan lett bli underholdning; Armadillo er et forsøk på å vise meningsløsheten, råskapen, kompleksiteten og problemene med moderne krigføring.
Resultatet er nok mer populært hos det danske forsvarets rekrutteringskontor enn hos sivile afghanere. At disse ungdommene underholder seg med kvinnefornedrende porno og voldelige spill for å få tiden til å gå mellom patruljeringene, skal ikke overraske noen. Likestilling mellom kjønnene og respekt for menneskelige rettigheter er fortsatt bare noe som forsvaret snakker om; i realiteten har soldater alltid hatt et syn på medmennesker som ikke passer i et sivilisert samfunn. Det kan ikke være annerledes. Bare noen få år før soldatene sendes til fronten, gikk de på barneskolen og lærte seg at det var feil å mobbe og at de skulle løse konflikter uten å slåss. For å få barn med slik oppfostring til å lyde når de får ordre om å drepe, må den innlærte moralen brytes ned. Voldsforherligelse og porno er ett middel i en slik innlæring. Det som vises i filmen er verken nytt eller overraskende. Det er slik lydige individer fungerer på slagfeltet, i konsentrasjonsleire, i Abu Ghraib-fengslet og på Guantanamo.
At folk skades og dør i krig, er selvsagt. Det er for å drepe eller skade ”fienden” soldater får sin trening og sine våpen. Guttene i filmen har fått minst ett år med indoktrinering og utstyr til mange millioner kroner for å kunne oppføre seg som de gjør. I løpet av de ti årene USA og andre vestlige stater har kriget i Afghanistan har det blitt brukt ca 13 ganger mer ressurser på militært utstyr enn på å hjelpe sivile som lider. At de danske soldatene åpenbart skyter ihjel skadede afghanere, er ingenting annet enn krigsforbrytelser. Slike saker skal til den Internasjonale Straffedomstolen, ICC. Om det ikke skjer, så har makt enda en gang seiret over rett. Måten slike avrettinger blir håndtert i den danske troppen, bør også mane til bekymring. Først skryt og tøffe toner. Så, når de oppdager at dette har ”lekket”, så endrer de seg og oppfordrer til at alle lojalt skal lyve. Jeg tror ikke det er annerledes blant andre lands soldater og offiserer. WikiLeaks har vist oss mange nok eksempler til å kunne slå fast at dette må anses å være normen, ikke unntaket.
Filmen viser ganske nærgående hvordan reaksjonen er når noen av ”de egne” blir skadet eller dør. Dette er selvfølgelig enormt traumatisk for de som får se nærstående bli skutt. Men det filmen ikke viser like nærgående er noen av de, mange flere, sivile afghanere som blir lemlestet av ”våre” våpen. Deres fortvilelse, sorg, oppgitthet og sinne er selvsagt ikke mindre enn det soldatene viser. Statistikken som foreligger viser at ”vi” dreper langt fler av ”dem” enn ”de” dreper av ”våre”. Dette er i all hovedsak fordi vi har fler, mer effektive og dødelige våpen, samt langt mer avanserte måter å drepe på.
Den offisielle forklaringen til at vestlige land okkuperer et muslimsk land i Sentral-Asia har endret seg siden 2001. Mens det tidligere ble påstått at okkupasjonen var nødvendig for å ”ta” Bin Laden og nettverket al-Qaida, heter det i dag at vi er der for å ”bygge demokrati”, stoppe kvinneundertrykking, skape respekt for menneskelige rettigheter osv. Sikkerhetsrådets resolusjon 1368 som ble benyttet som begrunnelse for invasjon og å avsette statsledelsen, nevner ikke engang Afghanistan. Mens det forsatt lå tett røk over Manhatten, verden var i sjokk og ingen riktig forstod hva som hadde skjedd, så vedtok FN en helt ny tolkning av internasjonal lov. Den anerkjente retten til selvforsvar ble hevdet å være aktuell i denne situasjonen. Men det internasjonale lovverket har aldri vært tenkt benyttet i annet enn konflikter mellom stater. I dette tilfellet var det en konflikt mellom en stat (USA) og et globalt nettverk av folk som var villige til å ofre livet sitt. Noen av disse bodde i Texas, andre i London, Bali og Madrid og kanskje noen bodde i huler i Afghanistan. Tidligere hadde politisk motivert vold blitt bekjempet med politiet, straffeloven og rettsapparatet. Nå ville den amerikanske ledelsen bruke internasjonal lov og da er det ikke politi, men militære tropper som settes inn. Dette har fått store negative konsekvenser globalt (Johansen 2003). Krigføringen mot opposisjonelle grupper har eskalert mange steder i verden som en konsekvens av den legalisering av slik krigføring som Sikkerhetsrådets resolusjon medførte. At loven tolkes ut ifra den sterkestes rett, er noe vi kjenner mange tilfeller av i vår historie. Ingen ble stilt for retten etter andre verdenskrig da vestlige statsterrorister bombet uskyldige sivile i Hamburg, Dresden, Hiroshima eller Nagasaki. På samme måte som i dag argumenterte man med at fienden var så ”ond” at vi ikke behøver respektere verken internasjonal lov eller straffeloven i den enkelte land.
Og her er vi inne på noe essensielt i politikeres og medias tolkning av voldsbruk, den gang og nå. Det er uten unntak slik at våre motiver og effekten av motstanderens vold fremheves. Ingen medier forteller om motstanderens motiver og veldig få framstiller effekten av vår voldsbruk. En slik ensidighet skaper verken økt forståelse for hva som foregår eller grunnlag for fred og forsoning; den bygger bare opp under fler misforståelser og mer hat.
Vi får i filmen Armadillo se soldatene i sin godhet gi bort noen matpakker og godterier til lokalbefolkningen. Det skal bygges skoler, veier, brønner og annen infrastruktur. Hva er det som får noen til å tro at en okkupantmakt skal bli velkommen gjennom å dele ut sukkertøy og grave brønner? Skulle tyskere og quislinger i Norge fra 1940-45 ha fått nordmenn til å innse at nazismen var best med en slik strategi?
Det løftes ofte frem at religionen spiller en viktig rolle i denne konflikten. Det er ytterst få, om noen, konflikter som har sin årsak i at folk tror på ulike guder. Derimot ser vi ofte at referanser til religiøse tekster, tolkninger av disse og dialog med gud gjennom bønn brukes for å rettferdiggjøre voldsbruk i konflikter . Buddhistene i Sri Lanka benyttet religionen som argument i sin kamp for rettferdiggjøre volden mot tamiler; de jødiske bosetterne på Vestbredden viser til Toraen når de skal argumentere for okkupasjonen av Palestina; hinduene som massakrerte tusenvis av muslimer i India 2002 viste til braminers tolkning av Bhagavagita som begrunnelse for massemordene; George Bush sa at det var Gud som bad ham invadere Irak i 2003; og muslimer sprenger seg i luften som selvmordsbombere og viser til sin imams tolkning av koranen.
For den som tar seg tid til å lese de hellige bøker fra de store verdensreligionene, er det ikke vanskelig å finne sitat der Gud dreper eller beordrer mord. Samtidig går det å finne forsonlige, fredlige og tolerante sitat. Nesten enhver tolkning er omstridd (Johansen 2007).
Filmen Armadillo kan ikke sies å gi noen god beskrivelse av den krig den dekker. Best er den når den viser den enkeltes uvitenhet, naivitet og redsel. Gruppetrykkets effekt illustreres også, men uten at man går i dybden. Disse unge guttene er både utøvere av krigsforbrytelser og samtidig ofre for en kynisk og feilslått militær operasjon. Vi vet i dag at flere av dem kommer til å dø etter hjemkomsten enn på slagfeltet. Selvmord, overdoser og andre senskader tar liv i mange år etter at soldaten har vendt hjem.
Mer alvorlig er det at soldatenes opplevelser vises i et vakuum der storpolitikk, Afghanistans historie, NATOs feilslåtte politikk, medias mediokre dekning og de militære midlenes kontraproduktive effekt ikke belyses.
Jeg har jobbet i mange krigssoner og hver gang jeg kommer hjem ønsker jeg meg medier, filmer og lærebøker som klarer å sette hendelser i en sammenheng og å peke på kloke og gode alternativer til voldens vei. Denne filmen gjør det ikke.
Litteraturliste:
Johansen, Jørgen. “Militären Jagar Terrorismens Skugga.” I Laglöst Land, redigert av Janne Flyghed og Magnus Hörnqvist, 57-72. Stockholm: Ordfront, 2003.
Johansen, Jørgen. “Nonviolence: More Than the Absence of Violence.” I Handbook of Peace and Conflict Studies, redigert av Charles Webel og Johan Galtung, 143-59. London, New York: Routledge, 2007.
Like this:
Like Loading...
Related
jjohansen.net 
Armadillo er en film om krigsforbrytelser
Ursprungligen publicerad i Religion og livssyn Nr 1/2011.
Armadillo er en film om krigsforbrytelser
Janus Metz og Lars Skree fulgte i et halvt år en gruppe danske soldater før, under og etter deres utplassering som soldater i Helmand-provinsen i Afghanistan. Krig på film kan lett bli underholdning; Armadillo er et forsøk på å vise meningsløsheten, råskapen, kompleksiteten og problemene med moderne krigføring.
Resultatet er nok mer populært hos det danske forsvarets rekrutteringskontor enn hos sivile afghanere. At disse ungdommene underholder seg med kvinnefornedrende porno og voldelige spill for å få tiden til å gå mellom patruljeringene, skal ikke overraske noen. Likestilling mellom kjønnene og respekt for menneskelige rettigheter er fortsatt bare noe som forsvaret snakker om; i realiteten har soldater alltid hatt et syn på medmennesker som ikke passer i et sivilisert samfunn. Det kan ikke være annerledes. Bare noen få år før soldatene sendes til fronten, gikk de på barneskolen og lærte seg at det var feil å mobbe og at de skulle løse konflikter uten å slåss. For å få barn med slik oppfostring til å lyde når de får ordre om å drepe, må den innlærte moralen brytes ned. Voldsforherligelse og porno er ett middel i en slik innlæring. Det som vises i filmen er verken nytt eller overraskende. Det er slik lydige individer fungerer på slagfeltet, i konsentrasjonsleire, i Abu Ghraib-fengslet og på Guantanamo.
At folk skades og dør i krig, er selvsagt. Det er for å drepe eller skade ”fienden” soldater får sin trening og sine våpen. Guttene i filmen har fått minst ett år med indoktrinering og utstyr til mange millioner kroner for å kunne oppføre seg som de gjør. I løpet av de ti årene USA og andre vestlige stater har kriget i Afghanistan har det blitt brukt ca 13 ganger mer ressurser på militært utstyr enn på å hjelpe sivile som lider. At de danske soldatene åpenbart skyter ihjel skadede afghanere, er ingenting annet enn krigsforbrytelser. Slike saker skal til den Internasjonale Straffedomstolen, ICC. Om det ikke skjer, så har makt enda en gang seiret over rett. Måten slike avrettinger blir håndtert i den danske troppen, bør også mane til bekymring. Først skryt og tøffe toner. Så, når de oppdager at dette har ”lekket”, så endrer de seg og oppfordrer til at alle lojalt skal lyve. Jeg tror ikke det er annerledes blant andre lands soldater og offiserer. WikiLeaks har vist oss mange nok eksempler til å kunne slå fast at dette må anses å være normen, ikke unntaket.
Filmen viser ganske nærgående hvordan reaksjonen er når noen av ”de egne” blir skadet eller dør. Dette er selvfølgelig enormt traumatisk for de som får se nærstående bli skutt. Men det filmen ikke viser like nærgående er noen av de, mange flere, sivile afghanere som blir lemlestet av ”våre” våpen. Deres fortvilelse, sorg, oppgitthet og sinne er selvsagt ikke mindre enn det soldatene viser. Statistikken som foreligger viser at ”vi” dreper langt fler av ”dem” enn ”de” dreper av ”våre”. Dette er i all hovedsak fordi vi har fler, mer effektive og dødelige våpen, samt langt mer avanserte måter å drepe på.
Den offisielle forklaringen til at vestlige land okkuperer et muslimsk land i Sentral-Asia har endret seg siden 2001. Mens det tidligere ble påstått at okkupasjonen var nødvendig for å ”ta” Bin Laden og nettverket al-Qaida, heter det i dag at vi er der for å ”bygge demokrati”, stoppe kvinneundertrykking, skape respekt for menneskelige rettigheter osv. Sikkerhetsrådets resolusjon 1368 som ble benyttet som begrunnelse for invasjon og å avsette statsledelsen, nevner ikke engang Afghanistan. Mens det forsatt lå tett røk over Manhatten, verden var i sjokk og ingen riktig forstod hva som hadde skjedd, så vedtok FN en helt ny tolkning av internasjonal lov. Den anerkjente retten til selvforsvar ble hevdet å være aktuell i denne situasjonen. Men det internasjonale lovverket har aldri vært tenkt benyttet i annet enn konflikter mellom stater. I dette tilfellet var det en konflikt mellom en stat (USA) og et globalt nettverk av folk som var villige til å ofre livet sitt. Noen av disse bodde i Texas, andre i London, Bali og Madrid og kanskje noen bodde i huler i Afghanistan. Tidligere hadde politisk motivert vold blitt bekjempet med politiet, straffeloven og rettsapparatet. Nå ville den amerikanske ledelsen bruke internasjonal lov og da er det ikke politi, men militære tropper som settes inn. Dette har fått store negative konsekvenser globalt (Johansen 2003). Krigføringen mot opposisjonelle grupper har eskalert mange steder i verden som en konsekvens av den legalisering av slik krigføring som Sikkerhetsrådets resolusjon medførte. At loven tolkes ut ifra den sterkestes rett, er noe vi kjenner mange tilfeller av i vår historie. Ingen ble stilt for retten etter andre verdenskrig da vestlige statsterrorister bombet uskyldige sivile i Hamburg, Dresden, Hiroshima eller Nagasaki. På samme måte som i dag argumenterte man med at fienden var så ”ond” at vi ikke behøver respektere verken internasjonal lov eller straffeloven i den enkelte land.
Og her er vi inne på noe essensielt i politikeres og medias tolkning av voldsbruk, den gang og nå. Det er uten unntak slik at våre motiver og effekten av motstanderens vold fremheves. Ingen medier forteller om motstanderens motiver og veldig få framstiller effekten av vår voldsbruk. En slik ensidighet skaper verken økt forståelse for hva som foregår eller grunnlag for fred og forsoning; den bygger bare opp under fler misforståelser og mer hat.
Vi får i filmen Armadillo se soldatene i sin godhet gi bort noen matpakker og godterier til lokalbefolkningen. Det skal bygges skoler, veier, brønner og annen infrastruktur. Hva er det som får noen til å tro at en okkupantmakt skal bli velkommen gjennom å dele ut sukkertøy og grave brønner? Skulle tyskere og quislinger i Norge fra 1940-45 ha fått nordmenn til å innse at nazismen var best med en slik strategi?
Det løftes ofte frem at religionen spiller en viktig rolle i denne konflikten. Det er ytterst få, om noen, konflikter som har sin årsak i at folk tror på ulike guder. Derimot ser vi ofte at referanser til religiøse tekster, tolkninger av disse og dialog med gud gjennom bønn brukes for å rettferdiggjøre voldsbruk i konflikter . Buddhistene i Sri Lanka benyttet religionen som argument i sin kamp for rettferdiggjøre volden mot tamiler; de jødiske bosetterne på Vestbredden viser til Toraen når de skal argumentere for okkupasjonen av Palestina; hinduene som massakrerte tusenvis av muslimer i India 2002 viste til braminers tolkning av Bhagavagita som begrunnelse for massemordene; George Bush sa at det var Gud som bad ham invadere Irak i 2003; og muslimer sprenger seg i luften som selvmordsbombere og viser til sin imams tolkning av koranen.
For den som tar seg tid til å lese de hellige bøker fra de store verdensreligionene, er det ikke vanskelig å finne sitat der Gud dreper eller beordrer mord. Samtidig går det å finne forsonlige, fredlige og tolerante sitat. Nesten enhver tolkning er omstridd (Johansen 2007).
Filmen Armadillo kan ikke sies å gi noen god beskrivelse av den krig den dekker. Best er den når den viser den enkeltes uvitenhet, naivitet og redsel. Gruppetrykkets effekt illustreres også, men uten at man går i dybden. Disse unge guttene er både utøvere av krigsforbrytelser og samtidig ofre for en kynisk og feilslått militær operasjon. Vi vet i dag at flere av dem kommer til å dø etter hjemkomsten enn på slagfeltet. Selvmord, overdoser og andre senskader tar liv i mange år etter at soldaten har vendt hjem.
Mer alvorlig er det at soldatenes opplevelser vises i et vakuum der storpolitikk, Afghanistans historie, NATOs feilslåtte politikk, medias mediokre dekning og de militære midlenes kontraproduktive effekt ikke belyses.
Jeg har jobbet i mange krigssoner og hver gang jeg kommer hjem ønsker jeg meg medier, filmer og lærebøker som klarer å sette hendelser i en sammenheng og å peke på kloke og gode alternativer til voldens vei. Denne filmen gjør det ikke.
Litteraturliste:
Johansen, Jørgen. “Militären Jagar Terrorismens Skugga.” I Laglöst Land, redigert av Janne Flyghed og Magnus Hörnqvist, 57-72. Stockholm: Ordfront, 2003.
Johansen, Jørgen. “Nonviolence: More Than the Absence of Violence.” I Handbook of Peace and Conflict Studies, redigert av Charles Webel og Johan Galtung, 143-59. London, New York: Routledge, 2007.
Share this:
Like this:
Related
Posted in På norsk, Political comment and analysis