Norge i verden

banner_klassekampen.001

Ursprungligen publicerad i Klassekampen, den 22 juni 2004.

Läs artikeln i Klassekampen. 

Verden skal være glad det bare er fire og ikke førti millioner nordmenn, skriver Jørgen Johansen.

Det vanligste spørsmål jeg får på mine mange reiser i konfliktområder verden rundt er: Where do you come from? Svarene varierer. Noen ganger sier jeg: «I am a Norwegian by birth, but NOT by conviction». Andre ganger kommer jeg fra «Scandinavia». Jeg er ytterst sjelden stolt av å være nordmann. Og min identitet er i akselererende grad mindre norsk.

Jo mer jeg får av kunnskap om norsk historie og Norges rolle i verden, jo oftere skjemmes jeg over den enorme avstand det er mellom det norske selvbildet og virkeligheten. Etter å ha jobbet i snart halvparten av verdens 200 land står det stadig tydeligere for meg at en god porsjon ydmykhet er viktig å ha med seg i bagasjen. Det er så utrolig mye vi har å lære av andre folk, kulturer og religioner. Misjonering av enhver sort tenderer til å bygge på troen at vi har noe å tilby som andre er i behov av. Men det er ikke slik at vi vet best, spesielt ikke hva som er best for andre!

Den som danner seg en oppfatning av Norge fra skolebøker, politikeres taler, medias reportasjer, Turistrådets brosjyrer eller fra sportsreferat kan få et relativt godt innblikk i janusansiktets ene side. Selvbildet har få grenser og troen på vår egen kapasitet og godhet har få jevnlike i verden. Under feiringen av OL på Lillehammer viser forskning at nasjonalismen og troen på egen godhet nådde uante høyder. Dette bildet av Norge er ikke bare selektivt, men direkte galt. 17. mai taler, Norads fargebrosjyrer, fredsprisutdelinger og Oslo-avtaler lever i en egen verden som har relativt lite til felles med virkeligheten. Den som har vitnet i rettssaker vet at man ikke bare bør si sannheten, men den hele og fulle sannhet. Det innebærer at det ikke bare er slikt som taler til den enes fordel som skal løftes frem, men alle relevante opplysninger. En slik holdning når det gjelder selvbilde og markedsføring av Norge og nordmenn ville ikke bare være kledelig, men mer ærlig.

La oss ta utgangspunkt i den enkle sannhet at nordmenn er omringet av omtrent 99,925 prosent utlendinger og at Norges befolkning altså utgjør 0,075 prosent av verdens folk. Det norske selvbildet har ikke riktig de samme proporsjonene. Hva disse deler av en promille av verdens befolkning har gjort opp gjennom historien er ikke bare godt. Om det skulle finnes en perleport og en dommens dag så ville jeg ha fryktet det møtet. Jeg skal ikke bruke mye trykksverte på hva det norske storsamfunnet har gjort og gjør med «sine egne», men fokusere på vår rolle i verden. Men før jeg går videre la meg kort minne om tvangssteriliseringene, den totale utrydding av den samiske religion, forakten og den brutale håndtering av «tyskertøser», behandlingen av Roma-folket, Lundkommisjonens avsløringer av den illegale politiske overvåkning, hvordan helt uskyldige barn til «tyskertøser» ble behandlet eller de mange løgner om norsk innblanding i en offensiv amerikansk atomvåpenstrategi. Listen kan gjøres plagsomt lang …

I resten av verden er ofrene for norsk politikk ofte mer klar over dette lille snøkledde lands prestasjoner enn mine norske studenter. Alle jeg jobber sammen med i Palestina kjenner godt til Norge. Oslo-prosessen dominerte det politiske arbeidet i flere år. I dag er begrepet Oslo synonymt med skjellsord på gatene i Nablus, Gaza, Jenin og Hebron. Ofrene for den vold som i dag herjer i området har mange gode argumenter for å legge skyld på Norge. De er selvsagt også klar over at det var Norge som leverte tungtvann til Israels atomvåpenprogram. Mine venner la også godt merke til at Norge forsøkte å hindre Domstolen i Haag å behandle den illegale muren som Israel bygger på okkupert område.

Norge ledet FNs Sanksjonskomité for Irak. Den tolvårige boikotten av dette land har kostet minst 1,5 millioner sivile livet. Dette er flere enn alle dødsofre for masseødeleggelsesvåpen så langt i vår historie, inkludert bombene over Nagasaki og Hiroshima. De som ble rammet var de svakeste i samfunnet. De syke, nyfødte og unge dør i store mengder når man utsetter et land for økonomisk boikott etter å ha bombet i stykker det meste av infrastrukturen. Det er ikke lederne som lider av slike dødelige handlinger. Saddam Hussein og hans folk gikk aldri til sengs sultne eller manglet medisiner, rent vann og husrom. Mange i Irak glemmer aldri Norges innsats i dette tragiske spillet.

Jeg tilbrakte en uke på den indiske sydvestkyst i januar i år. Blant fiskerne i Kerala var Norge et velkjent land. Det katastrofale Norad-prosjektet som ødela levegrunnlaget for titusener av fiskere er det ikke lett å glemme. Konsekvensene er fortsatt kjennbare. De er i dag tilbake til tradisjonelle fangstmetoder og klarer så vidt å få mat til livets nødvendigheter etter at nordmenn som selvsagt «visste best hvordan man skal fiske» introduserte store trålere på sekstitallet.

Norske interesser i katastrofale vannkraftutbygginger er ikke noe mangelvare i noen delen av verden. Heller ikke i avskogning, utrydding av truede arter eller rovfiske i havene. Verden rundt har «våre stolte og dyktige» hvalfangere gjort sitt beste for å tømme havene for diverse hvalarter.

Våre industrier innen våpen og ammunisjon har mange liv på samvittigheten. Det aller meste vi har produsert har blitt brukt i kriger langt borte fra Kongsberg sentrum. Døde kropper og avstumpede armer er ikke synlige på industrimagnatenes festbord eller i fagforeningens kampbrosjyrer. Og våre politikere hevder den dag i dag at vi er best i klassen når det handler om fred.

Norsk deltagelse i illegale kriger mot Jugoslavia, Afghanistan og Irak i løpet av fem år har gjort oss til en offensiv internasjonal krigsnasjon, langt fra den fredsnasjonen Tromsøs OL-søknad beskriver.

Norske misjonærer har ikke så mye bedre «record» enn andre som har herjet med bibelen som øks. Hvilken rett har vi til å ta bibelsitat så bokstavelig at vi faktisk forsøker «å gjøre alle folkeslag til hans disipler»? Og hva er konsekvensene av denne tvangsmisjoneringen? Det vi får høre om dette i våre utdanningsinstitusjoner er opprettelsen av skoler, sykestuer og barnehjem. Hvorfor er det så rungende stille om de mange konflikter som har fulgt i sporene av denne misjoneringen? De ødelagte lokalsamfunnene, handelens dødelige konsekvenser, sykdommene misjonærene førte med seg og de utryddede «hedenske» religioner har skapt en nesten umulig situasjon for kommende generasjoner i de land der kirkens folk har herjet. Norge og Iran er de eneste land i verden med kombinasjonen av statsreligion og en prest fra samme trossamfunn som øverste politiske leder.

Hvorfor lærer alle norske skoleelever om Roald Amundsen og hans skiturer og Nansen-passet, men ikke om Nils Waltersen Aasen? All ære til polfarere og humanister, men Aasen var mannen som var først med å ta frem funksjonsdugelige håndgranater og landminer! Småbrukersønnen fra Rissa i Trøndelag fikk en avgjørende betydning for så vel Europas koloniale kriger som muligheten til å drepe millioner av fiender i første verdenskrig. Han ble rikelig beæret med æresbevisninger og medaljer, blant annet av den franske armé for sin innsats i dødens tjeneste. Men i Norge er han strøket i alle skolebøker og oppslagverk. Hva er det for en seleksjonsprosess som styrer våre historiske forfattere? Er det selvsensur for å unngå «ubehageligheter» i karrieren eller er det en nasjonalistisk ånd som svever over disse skribentene.

Men det er ikke nok å trekke frem historiske personer for å få et bilde av Norges rolle i verden. Den måten de fleste nordmenn lever på er i seg selv en trussel mot verdens fremtid. Vår konsumpsjon skaper i seg selv en masse problemer for fremtidens generasjoner. Et uproporsjonelt stort forbruk av verdens ressurser skaper forurensningsproblemer, drivhuseffekt, havforurensning, skogsdød, utryddelse av truede arter og en masse andre problemer. Fra syttitallet husker vi professor Ivan Th. Rosenkvist som uttalte i debatten om sur nedbør: «Hvorfor skal vi gjøre noe for våre etterkommere, de har aldri gjort noe for oss?». Det kan se ut til at den kjære professor har fått mange etterkommere …

Om vi kunne tenke oss et globalt demokrati skulle den øvre del av samfunnstoppen, der de fleste nordmenn hører hjemme, bli satt på plass i neste valg av en stor majoritet som lider under det nå rådende økonomiske systemet. Vi på toppen er i langt større grad en del av problemet enn en del av løsningen på verdens problem.

Den foreldregenerasjonen som har vært med på å forme det samfunn vi i dag lever i, bærer et tungt ansvar for tingenes tilstand. Skolebøker, medier, festtaler og politikerløfter produseres og formidles av denne generasjonen, som jeg selv tilhører. Det selvbildet som vi i vår tid har markedsført så vel internt som i resten av verden har lite til felles med den virkelighet som ofrene for norsk utenrikspolitikk har smertelige erfaringer fra. Hva er det som gjør at fremstillingen er så selektiv? Er det plass her for konspiratoriske teorier om hvem som egentlig styrer landet? Er det mangel på kunnskap som gjør fremstillingen så skjev? Eller er det en iboende patriotisme som hindrer oss i å være mer komplette i vår fremstilling av tingenes tilstand?

Mange av oss mener at den sør-afrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen er det beste som er gjort for å bearbeide overgrep, vold og traumer i stor skala. Den var ikke perfekt, men antagelig det beste så langt. Er det naivt å tenke seg en slik prosess der Norges aktiviteter i utlandet skal granskes og dokumenteres? Dette som et grunnlag for mulig forsoning. La oss tenke oss at hundreårsjubileet etter 1905 markeres med en sannhetskommisjon der hele den norske aktiviteten i utlandet skal under lupen. Målet bør være et antall solide bøker, men også web-sider, DVD-er og annet for å gjøre det hele lett tilgjengelig. Naturligvis bør representanter for ofrenes slektninger være i majoritet i en slik kommisjon. På sikt bør bildet være en naturlig del av læreplaner på alle nivåer og gjennomsyre alle læremidler.

Oppvoksende generasjoner vil på denne måten få et selvbilde som er mer komplett, mer korrekt og på alle vis mer sant! Jeg tror dette vil bli hard kost, men på sikt en sunn kur for det norske folk. Henrik Ibsen burde ha lært oss hva livsløgnen kan gjøre med individer og samfunn. Vi kunne begynne med å snu verdenskartene slik at folk og land i syd kommer øverst de neste tusen årene. En slik symbolsk handling kan da ikke være et for stort offer?

Det hender at jeg drømmer om et slikt prosjekt, men når morgenen kommer innser jeg raskt at vi ikke har politikere av et slikt kaliber her «nede i det dype nord».

Verden skal være glad det bare er fire og ikke førti millioner nordmenn!

 

Advertisements
Tagged with: ,
Posted in På norsk, Political comment and analysis

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: