Arven etter Alfred

Intervju med Jørgen Johansen i xxxx den xxxx

For første gang i Nobelhistorien blir fredsprisen i år gitt til en muslimsk kvinne. Av tidligere vinnere er imidlertid hele ni av ti vestlige menn. Flere andre priser er etter hvert opprettet for å forsøke å rette på denne skjevheten.
Av Marte Lia Torskenæs

”Det er mitt uttrykte ønske” , skrev Alfred Nobel i 1885, ”at de som deler ut prisen ikke skal ta i betraktning kandidatenes nasjonalitet, men at den mest verdige kandidaten skal motta prisen”. Verken nasjonalitet eller kjønn skulle diskrimineres på noen måte, og pengene skulle gå til nylig utført fredsarbeid for å motivere til videre innsats. Over 100 år senere viser statistikken en tydelig mangel på både kvinnelige prisvinnere og prisvinnere fra den ikke-vestlige verden. I mange tilfeller har også prisene gått til profilerte statsledere for lang og tro innsats, i stedet for et konkret virke de siste årene.
Ole D. Mjøs er leder i den nyvalgte Nobelpriskomiteen. For ham er det viktigst å ivareta Nobels kriterier om at prisvinneren skaper brorskap mellom nasjoner og driver nedrustnings- og fredskapende arbeid. Han synes ikke komiteen skal legge vekt på å jevne ut ubalansen i sammensetningen av prismottagere.
– Shririn Ebadi ble valgt på grunnlag av en helhetsvurdering i komiteen. Det at hun er muslimsk kvinne er et pluss, ikke en grunn i seg selv, sier Mjøs. Selv om han ser at det har vært upassende vinnere opp igjennom historien, vil han ikke trekke fram eksempler. Mjøs synes i store trekk de ulike komiteene har valgt verdige vinnere.

ALTERNATIVENE
Som en reaksjon til hvordan Nobelprisen utviklet seg, oppstod ”The Right Livelihood Award”, også kjent som ”Den alternative fredsprisen”, i Sverige.
I 1980 solgte den svenske filatelisten Jacob von Uexkull frimerkesamlingen sin. Han spurte Nobelkomiteen om de ville bruke inntektene på en Nobelpris i miljø. Von Uexkull ville ha strenge kriterier for hvem som skulle få prisen. Dette for å rette opp ubalansen mellom kvinner og menn og øke den geografiske spredningen. Nobelkomiteen sa nei takk, og dermed startet Uexkull opp ”The Right Livelihood Award”. Den deles hvert år ut til ”fire eller fem personer eller organisasjoner som jobber for økologisk balanse, fred, menneskerettigheter, mot fattigdom i den tredje verden og mot åndelig fattigdom i vår del av verden”. Og ”The Right Livelihood Award” har klart å skape en mer balansert sammensetning av vinnere. Rundt halvparten av prisvinnerne har vært fra Sør og litt over en tredjedel har vært kvinner.

Arne Liljedahl Lynngård er styreleder for Raftostiftelsen i Bergen. Raftoprisen har blitt delt ut hvert år siden 1987 til en eller flere som har kjempet for de idealer og prinsipper som ligger til grunn for menneskets rettigheter, alternativt har en sterk symbolfunksjon for disse”. – Selv om prisen ikke innebærer kriterier for kjønnsfordeling eller geografisk avgrensning, har vi oppnådd en balansert fordeling mellom kvinner og menn. Og det er få vestlige som har mottatt prisen, sier Lynngård. Stiftelsens styre, som velger prisvinneren, hadde de første årene fokus på Øst-Europa, senere på Asia.

STATSLEDERE HEVER STATUSEN
Ifølge historikeren Irwin Abrams, som har skrevet boka ”The Transformation of the Nobel Peace Prize”, var det viktig for Alfred Nobel at prisen skulle tilrettelegge for fredsinnsats – ikke bare hedre arbeid som var gjort tidligere.  – I år mener vi at vi har klart nettopp det. Shirin Ebadi har vært aktiv i mange år allerede, samtidig som prisen gir et løft og en oppmuntring for hennes videre arbeid. Vi må vite at mottakeren er kvalifisert, men det er også viktig at den får størst mulig virkning, sier Ole D. Mjøs i Nobelkomiteen.

Jørgen Johansen er prosjektleder ved Center for Peace Education ved Universitetet i Tromsø. Han sier at Nobels Fredspris har troverdighet i fredsmiljøet, men at legitimiteten avhenger av hvem som sitter i komiteen. – Det at Gandhi aldri fikk prisen, viste at komiteen lot seg presse av engelske kolonimakter, som ikke ønsket økt status for frigjøringshelten. Årets beslutning beviser derimot den nye komiteens integritet. Komiteen viser styrke og mot ved å velge Shirin Ebadi, Men det har ikke alltid vært like verdige vinnere. Fjorårets prisvinner, Jimmy Carter, gikk inn i rekken av velstående, vestlige statsledere som får prisen for ”lang og tro tjeneste”. Og som Carter har flere vært ansvarlige for både feilgrep og krigshandlinger. Johansen hevder imidlertid at det tjener fredssaken å dele ut prisen til høyt profilerte kandidater med jevne mellomrom. – Blandingen er med på å gi prisen høyere status til grasrotaktivistene og økt oppmerksomhet om saken deres. Rigoberta Menchú og Perez Esquivel er eksempler på det.

SYNLIGGJØRE DE USYNLIGE
Kerstin Bennett, administrerende direktør i ”The Right Livelihood Award”, synes det er viktigst å oppmuntre de som står midt i kampen og som har visjoner. – Vi vil hedre dem som jobber på grasrotnivå og gjør en konkret, men ikke bestandig like synlig innsats, sier Bennett. Hun påpeker at de også viser et visst ansvar overfor prismottakerne ved å følge dem opp og se at de bruker pengene direkte i fredsarbeidet. Dette ansvaret er også Raftostiftelsen seg bevisst, ifølge styreleder Arne Liljedahl Lynngård. Nobelprisen på 10 millioner svenske kroner innebærer ingen betingelser eller løfter om oppfølging. – Komiteen har én oppgave, og det er å dele ut prisen. I mange tilfeller tror jeg at prisen er god nok beskyttelse i seg selv, fordi den kommer med stor internasjonal oppmerksomhet, sier Ole D. Mjøs i Nobelkomiteen.

Lynngård i Raftostiftelsen ser også verdien av medias søkelys. – Vi ønsker å fokusere mest mulig på konflikter som ikke blir omtalt i media, så de virkelige fredsskaperne blant oss kommer tydelig fram.

http://www.verdensmagasinetx.no/Artikler/916.html