Avsporing av debatten

Originally published in xxx

Norge er et lite land i Europas utkant. Rikt, pen natur, stort vakkert selvbilde og med en egenprodusert internasjonal ego-image som oser av propaganda. Landet har i alle år lidd av en kronisk mangel på sikkerhetspolitisk debatt. Nå kommer det en avart av en slik debatt.

De to fremste representanter for vårt militærvesen har begge betegnende nok et etter etternavn som slutter på VOLD. Jeg håper ikke dette er et kriterium for å få slike jobber. De siste dager har begge vært i medias fokus. Grunnen er at DeVOLD og FrisVOLD ikke har gjort nok for å hindre en budsjettoverskridelse som ser ut til å havne på rundt tusen millioner kroner. Opposisjonen, lederskribenter og selv offiserer klager og krever VOLDsfolka sin avgang. Dette er en alvorlig avsporing av den viktige debatt som burde vært ført her i landet. De kronene det handler om er umulig å oppdage selv med et mikroskop i en situasjon der statens inntekter øker astronomisk for hver cent oljeprisen flyr i været. Hver gang motstandkampen i det Irak vi er med på å illegalt okkupere sprenger en pipeline blir vi rikere. Våre militære tropper i Afghanistan og Irak har med sin virksomhet skapt et enormt hat hos de okkuperte som igjen har resultert i økede statsinntekter himmelhøyt over det norske medier nå bråker om.

FrisVOLD og DeVOLD har helt andre bekymringer enn dette skvalpet i andedammen. Deres problem er at det finnes ingen fiender som kan rettferdiggjøre bruken av 30 000 000 000 kroner hvert år til avanserte dødsmaskiner, militære øvelser i Tromsøs gater, dyre hus og høye lønninger til menn med mange stjerner på skuldrene. Da Sovjet falt sammen og Warszawa-pakten ble oppløst forsvant den siste rest av legitimitet for å bruke store summer på militæret. I desperat søken etter argumenter for å rettferdiggjøre sin bruk av offentlige midler har vi bevitnet flere faser av vikarierende argument. Først ble vi fortalt at ”Russland igjen kan bli en trussel”. At den forne Røde Arme ikke engang kan kontrollere det lille Tjetjenia som ligger innenfor Russlands egne grenser tyder på at noen fare for andre land kan de knapt være. Så fikk vi høre at Muslimene kan komme for å ta oss. Irak og Saddam Hussein ble med hjelp av USA løftet frem som eksempel til skrekk og advarsel. Der er resultatet at krigføringen fra 1991 og frem til i dag har skapt flere konflikter og farer enn noensinne. Så kom begrepet ”Humanitære Operasjoner” frem som et argument for hvorfor vi behøver et militærvesen. Norge har de siste seks årene deltatt i angrep og okkupasjon av Kosova, Afghanistan og Irak. Vår prest Kjell Magne Bondevik forsøkte i det lengste å unngå bruk av krig som betegnelse på disse okkupasjonene. Før dette må vi gå tilbake til den berømte ”Tyttebærkrigen” i 1788 for å finne eksempel på at Norge har angrepet andre land.

Vi er med andre ord inne i en meget aggressiv periode av vår historie. For å finansiere dette har Stortinget bevilget nærmere tretti tusen millioner kroner i året. Dette har tydeligvis ikke vært nok for FrisVOLD og DeVOLD. Men sannheten er at Norge ligger på tredjeplass i verden når det handler om forsvarsbudsjett per innbygger. Kun krigsmaskinene i Israel og USA koster mer. Norge innehar også den lite smigrende førsteplass for eksport av krigsmateriell i verden om den måles per innbygger. I absolutte tall innehar vi en sjetteplass blant verdens 200 stater.

La debatten handle om hvorfor Norge skal være verdensledende i militærbudsjett og eksport av våpen i stedet for de krusninger på andedammen som sprekken i forsvarsbudsjettet handler om. Hele militærvesenets eksistensberettigelse burde vært satt i fokus. De patetiske forsøk på å rettferdiggjøre forsvarets eksistens ved å bruke distriktspolitiske argument eller snakk om ”humanitære operasjoner” i utlandet bør stilles under offentlighetens lupe. Det er her journalistene bør se sitt arbeidsfelt. Dette er en langt viktigere oppgave enn populistiske påhopp på annenrangs politikere og udyktige offiserer.