Det blir stadig flere stater. Har det noe å si?

Originally published xxx

 

Etter nasjonalstaten

Det blir stadig flere stater. Har det noe å si?

 

28. november kan Kosovo komme til å erklære seg uavhengig. Dette er den albanske uavhengighetsdagen. I forbindelse med at Kosovo dermed mest sannsynlig blir neste medlem i det internasjonale statssystemet finnes det grunn til å reflektere over hva økningen i antall stater har for betydning.

Antallet stater i verden har vært relativt stabilt siden begynnelsen av attenhundretallet. Men de siste seksti årene har økningen vært dramatisk; fra 68 i 1945 til 192 i dag. Mange flere står i kø for å bli egne stater. Samtidig har statens betydning blitt kraftig redusert av globalisering, privatisering og regionalisering. Hvilken betydning får denne utviklingen for det internasjonale statssystemet og hva er konsekvensene for globalt samhold og samarbeid at antallet stater øker kraftig?

Det internasjonale statssystemet har røtter tilbake til freden i Westfalen i 1648. Etter tretti år med kaos i Europa, ble de første frøene til et internasjonalt system av stater sådd. Tankene var at man skulle unngå at fyrster, konger og bispedømmer skulle gå i krig med hverandre. Stater skulle være den bærende enhet og disse skulle være suverene, ha monopol på bruk av vold og et regelverk skulle handtere konflikter mellom statene. Internasjonal Rett og har i over 350 år blitt bygget med nye konvensjoner, tolkninger, lover og rettssystem.

I 1914 startet en ny periode på ca tretti år som også var veldig kaotisk for statssystemet. Denne gang var det FN som ble skapt for å få orden i det internasjonale systemet. Her fikk alle medlemsstater, uansett folketall, en stemme i Generalforsamlingen og man opprettet et Sikkerhetsråd med fem faste medlemmer og for tiden 10 medlemmer som roterer.

I dag hevder mange at det vi er inne i en ny kaotisk periode i det internasjonale systemet som ikke var designet for å handtere andre konflikter enn de mellom stater. Etter 11. september 2001 har problemene eskalert.

Om også dette kaoset skal vare i omkring 30 år er umulig å vite. Og like vanskelig som det i 1618 og 1914 var å forutsi henholdsvis statssystemet og FN er det i dag å si noe sikkert om hva som skal erstatte vår tids kaos med USA som enerådende militær supermakt.

Da FN ble dannet var det 68 stater i verden. Av disse ble 51 medlemmer i FN fra starten av. Når nå Kosovo snart banker på døren og med all sannsynlighet får bli medlem fortsetter trenden. Mange har studert enkelttilfellene av nye staters fødsel, men er det noe vi kan se dersom vi hever blikket og studerer selve prosessen?

En sak er hvorfor så mange ”nasjoner” ønsker å bli stat. Allerede i dag er det mange titalls med slike aspirasjoner. Om mange av disse lykkes vil antallet øke dramatisk. Dette er selvsagt komplekse prosesser og hvert enkelt tilfelle er unikt. En del taler imot at dette med egen stat skulle være så attraktivt. I de siste tiårene har ”staten” som enhet blitt kraftig redusert i styrke og funksjon. Økonomisk makt har blitt, mer eller mindre frivillig, gitt bort og overtatt av ”markedet”. Rentenivåer og valutapriser er i dag lite politisk styrt. Selv for skatter og avgifter er mye overlatt til andre aktører. Globale organ har for mange land langt større makt enn parlamentene. Den økonomiske globaliseringen har overført makt til globale konsern og aksjespekulanter. Samtidig har stater fått redusert makt på grunn av regionalisering. Deler av lovgivning, domstolsvesen, sikkerhetspolitikk, politiarbeid, skattepolitikk og statlige subsidier styres nå av organ utenfor statenes parlamenter. Staters suverenitet er også redusert. FNs sikkerhetsråd har ved flere tilfeller akseptert å intervenere i stater. Staten er med andre ord kraftig redusert som maktfaktor.

Men det er altså mange som ønsker, og lykkes, i å bli egne stater. Dette kan synes å være et paradoks. Men ser man på hvert enkelt tilfelle så er det relativt lett å identifisere årsakene til at de vil bli stater og medlemmer i FN. Alle som har fulgt med i utviklingen i Palestina, Nagaland, Vest-Sahara, Aceh, Tibet, Kurdistan, Kosovo eller noen av de andre ”nasjoner” som kjemper for selvstendighet skjønner godt hvorfor de vil bli frie og ikke lengre være avhengig av den politiske makten i Tel Aviv, New Delhi, Rabat, Jakarta Beijing, Baghdad eller Belgrad.

I hvert enkelt tilfelle er det vanskelig å argumentere imot at noen skal få sin ønskede selvstendighet. Om en overveldende majoritet får si sin mening i frie og rettferdige valg så skal det godt gjøres å argumentere imot. Det er åpenbart at Moskva ikke uten videre vil la Tsjetsjenia få sin selvstendighet på grunn av (den helt reelle!) dominoeffekten som skulle oppstå når andre deler av det nåværende Russland vil kreve samme rett til frigjørelse. Men om vi tillater oss å se på denne prosessen av stadig nye stater ”utenifra” hva blir bildet da?

Ettersom alt territorium på jorden allerede er opptatt av eksisterende stater så vil enhver ny stat betyr delning av stater. Gjennomsnittstaten blir mindre, både til folketall og areal. Er det selvsagt at ”small is beautiful” når det handler om stater? Vel, mange av de riktig store er åpenbart ”ugly”. Men det er vel få som hevder at lille Israel er et godt eksempel for hvordan stater bør oppføre seg? Det er nok ikke størrelsen som er en avgjørende faktor her heller. Men det kan være at mindre stater er en fordel for menneskeligheten, selv om noen unntak skulle finnes. Store stater har større mulighet til å byge opp store militærmakter. De har bedre råd til å bygge eller kjøpe avanserte våpensystem. Det er vel ingen som skulle føle seg truet av Færøyenes militære kapasitet den dagen de blir selvstendige?

Men det vil samtidig være naivt å tro at alle stater blir oppdelt i små enheter, i alle fall samtidig. Det er lite relevant å diskutere hva som skjer om vi enten har kun små stater eller en blanding lik den vi har i dag. Mest sannsynlig går vi mot en situasjon med noen få riktig store og veldig mange små. Er det en ønskelig situasjon? Eller vil de store kunne diktere vilkårene for de mange små?

Vil stadig nye stater redusere faren for væpnede konflikter i verden? Den skulle nok på sikt minske antallet frigjøringskrig, men det kan være at prosessen eskalerer med antall vellykkede frigjøringer inspirere flere å kjempe for same sak. Om mange små stater skulle på lang sikt reduserer det totale antallet konflikter er på ingen måte sikkert. Små statene Norge og Island var for ikke så mange år siden i skarp konflikt om fiskerettigheter, og flere av de små statene i Midtøsten har en historie av væpnede konflikter seg imellom. I lille Rwanda ble en million slaktet av landsmenn.

Det har siden den kalde krigens slutt vært en dramatisk redusering av væpnede konflikter mellom stater. I dag er det borgerkriger og krig mellom stater og ”terrornettverk” som dominerer statistikkene over pågående kriger.  Mange av disse er nasjoner som ønsker å bli selvstendige stater. Men det pågår også fredlige løsrivningsforsøk. Færøyingene sitter i København og forhandler om overgangsordninger fra koloni til selvstendighet. Mange andre er i samme situasjon.

Det kreves en hel del for å bli anerkjent av de store aktørene (EU, FN, USA etc), mens ikke-statlige organ ofte er mer sjenerøse. Det internasjonale fotballforbundet FIFA har allerede anerkjent Færøyene, Palestina, Skottland og andre som selvstendige medlemmer. Detter er nasjoner som fører en aktiv kamp for å bli anerkjent av ”det internasjonale samfunnet”. FIFA har for tiden 208 ”medlemsstater”.

En relevant faktor er på hvilken måte stater deles. Hvilke midler brukes for å dele opp staten? Det er stor forskjell på det som skjedde da Tsjekkoslovakia ble delt i 1993 og hvordan Kroatia ble egen stat. Skrekkeksempelet Tsjetsjenia fikk en helt annen utviklingen enn de Baltiske statene. Og det er helt klart at jo blodigere oppdelingen foregår jo større fare er det for nye voldelige konflikter i framtiden. Overgrep prenter seg inn i minnet til kommende generasjoner og ”hevnbehovet” vil som oftest dukke opp igjen som nye blodige konflikter. En dag kan Norge, Sverige, Finland og Russland bli konfrontert med en ung generasjon samer som kan sin historie og krever et fritt Sapmi. Den historien inneholder mange grusomheter som ikke har blitt publisert i våre skolebøker. Med støtte av ILO konvensjon 169 vil de som steg ett ha kontroll med ressursutvinningen fra Trøndelag og nordover. Inklusive olje, gass og fisk til havs. Hva gjør venstresiden, staten og solidaritetsbevegelsene da? Det er en sak å støtte kurderne i deres kamp for selvstendighet, men når konflikten kommer på hjemmebane blir situasjonen ganske annerledes.

En annen side av å dele stater opp i stadig mindre enheter er at de som oftest blir mer ”etnisk rene”. Det blir nesten bare kosovoalbaner i Kosovo, nesten bare saharawier i Vest-Sahara, palestinere i Palestina etc. Er dette en god utvikling? Er det ønskelig med slik oppdeling etter etnisitet (eventuelt religion eller politisk oppfattning)? Skapes det ”globalt bantustan” der alle kun lever sammen med ”sine egne”? Og hva får en slik utvikling for betydning for globalt samarbeid og utvikling?

For FN systemet skulle antall medlemmer i Generalforsamlingen øke. Hvordan det påvirker politikken som FN fører er usikkert. Om den nåværende sammensetning av Sikkerhetsrådet fortsetter (la oss håpe på forbedringer) så er det ikke sikkert at endringene blir så store. Men det åpner for at Generalforsamlingen oftere kan få flertallsbeslutninger og dermed kan overkjøre Sikkerhetsrådets i visse situasjoner.

I forbindelse med de pågående diskusjonene om revidering av FN systemet er det relevant å så på hvordan beslutningsprosessene påvirkes av at medlemstallet er nesten firedoblet siden organisasjonen ble dannet. Det er ikke bare Sikkerhetsrådets sammensetning som er relevant i den sammenheng.

Avtaler og konvensjoner om alt fra nedrustning til handel; fra krigsforbryterdomstoler til drivhusgasser skal da forhandles med mange flere aktører. Om dette vil føre til vanskeligere forhandlinger som tar lengre tid vet vi ikke. Det kan være at grupper av stater med felles interesser slår seg sammen og danner koalisjoner og regionale organ, noe lignende det vi så de alliansefrie statene gjorde under den kalde krigen. Det resulterer i så fall i en økning av internasjonalt samarbeid på tvers av landegrensene. Og en slik utvikling får vi jo klassifisere som positiv.

For det sivile samfunnet har nasjonsgrensene fått redusert betydning. Fagforeninger, fredsbevegelsen, kvinnenettverk, miljøbevegelsen og trossamfunn jobber i dag mer og mer globalt. Kommunikasjoner gjør det enklere, problemene de kjemper med er ofte globale, opponentene de kjemper imot er ofte globale og de vet at ”sammen er de sterkere”. Fra å være veldig nasjonalistiske har mange av dem beveget i retning av å ikke ha samme behov for en territoriell bas.

For bedrifter og andre økonomiske aktører ter seg nasjonsgrenser som mer og mer irrelevante, selv om majoriteten fortsatt er avhengige av nasjonalstatenes lovgivning. Det er ikke uten grunn at skipsreder Fredriksen flyter till Kypros. De store konsernene ”flyter ovenpå” statene heter det, men de flytter fortsatt produksjonen til der den er billigst. Trolig vil mange av de nye statene gjøre hva de kan for å lokke til seg produksjon gjennom å stille minimale krav til arbeidsmiljø, minimumslønninger, skatt og fagforeningsrettigheter. Med mange stater vil antagelig konkurransen bli beinhard og flere falle for fristelsen å senke kravene. Jeg husker den tsjetsjenske president Dudajev tidlig på nititallet som gjorde hva han kunne for å lokke bedrifter til Tsjetsjenia. ”Ingen skatt de første ti årene, ingen arbeidsmiljølovgivning etc”.

Kan man så konkludere med noe? I den grad politiske bevegelser påvirker dannelsen av nye stater kan man spørre seg om de er rimelig at de skal ta med et slikt globalt perspektiv som jeg her antyder. Er det relevant for den som kjemper for ett fritt Vest Sahara eller et selvstendig Tsjetsjenia om hele denne bølge av nye stater har i hovedsak negative eller positive konsekvenser for statssystemet? Skal en sette visse krav til de lokale aktører som kjemper for ”sin” frigjørelse og andre krav til de eksterne som i solidaritet støtter kampen utenifra? For egen del skulle jeg gjerne sett mer debatt om mulige konsekvenser, på kort og lang sikt. Hva gjør vi om de positive konsekvensene på kort sikt er overveiende positive, mens de langsiktige er tvilsomme? Er det som å pisse i buksene når det er kalt? De aktører som jobber aktivt for at folk skal bli selvstendige og folk ”frie” bør også ta et ansvar for de langsiktige konsekvenser. Om de er negative kanskje kampen for befrielse bør kjempes på en annen måte? Eller at frihet og selvstendighet kan realiseres på annet vis enn gjennom dannelse av egen stat. Mange av mine venner i Palestina har på senere år lagt til ordene ”på kort sikt” når de krever ”tostats løsning”. I framtiden kan flere av dem tenke seg en føderasjon av flere folk/stater i regionen.

Advertisements
Tagged with: ,
Posted in På norsk, Political comment and analysis

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: