Er miljøbevegelsen i ferd med å bli en del av etablissementet?

Bogotá, Colombia, Nov 15th, 2001
Originally published xxx

Den norske miljøbevegelsen har de siste årene endret strategi på flere områder. Den er i større grad en del av det etablerte systemet. Myndigheter og bedrifter har åpnet dørene og latt aktivistene møte ”makta” i deres egne korridorer. Det var symtomatisk at den nye miljøvernministern bad representanter for de utenomparlamentariske gruppene komme på kontoret hans søndag eftermiddag, mindre enn 48 timer etter at han fikk nøkkel. Samtidig ble et stor antall tidligere miljøaktivister valgt inn på Stortinget og det gjenstår å se hva som kan komme ut av det.

Visst forekommer det aktioner fortsatt, men de lider av en alvorlig sykdom: De er i stor grad dårlige kopier av det som andre har gjort bedre tidligere. Bevegelsen benytter seg av noen symbolske blokade- og markeringsaksjoner som i beste fall får en notis i Dagsavisen. Med andre ord en dårlig diagnose for en bevegelse som utgir seg for å representere løsningen på våre mange og dype miljøproblemer.

Min diagnose er at store deler av norsk miljøbevegelse har fått smaken på den gode liv og har blitt for ”snill” mot sine viktigste finansiærer: staten og næringslivet. For bruke Thomas Mathisens terminologi: Bevegelsen er i ferd med å bli indefinert.

Prognosen er at det lett kan fortsette i samme spor om ikke organisasjonene klarer å kombinere sin lobbyvirksomhet, fagkompetanse og sitt informasjonsarbeid med langt mer radikale og  seriøse aksjoner. Aksjoner må være en langt mer sentral del av arbeidet enn ”kakepynt” ved festlige anledninger. For å få dette til må flere tiltak settes i gang. Jeg skal i kort beskrive de jeg mener er de viktigste.

Historiekunskap

Norsk miløbevegelse er en del av en flere hundreårig tradisjon av bevegelser som har benyttet seg av ikkevoldlige aksjoner i kampen for et bedre samfunn. Nesten alle våre grunnleggende demokratiske fri- og rettigheter har kommet til ved at deler av folket har krevd forbedringer og aksjonert for å sette press på maktapparatet. Vi skulle ikke hatt rett til å danne organisasjoner, trykkefrihet, stemmerett, ytringsfrihet, rett til siviltjeneste, religionsfrihet eller varige verna vassdrag i Norge om ikke våre forgjengere hadde ført en hard, men ikkevoldelig kamp for å oppnå dette. Denne kampen er det viktig å kjenne til; både hvordan den ble ført og hvilke reaksjoner det etablerte møtte aksjonistene med. Spesielt bør man studere hvilke metoder disse kampene har blitt ført med. Det er trist å se hvor mange ganger aksjonister har ”funnet opp hjulet” på grunn av manglende historiekunskap.

Kreativitet

At en aksjon fungerte bra ved et tilfelle er ikke det samme som at den skulle være like bra i en annen situasjon. Alle disse kopier av tidligere kjente aksjoner er et tegn på manglende kreativitet, forskning og utvikling. Aktivister bør sette like store ressurser inn på å utvilke aksjonsformer som våpenindustrien gjør på at finne opp ny faenskap!

De gode aksjonene kan deles i to typer. Den ene er så spektakulær at den får stor oppmerksomhet og samtidig meget tydelig viser hva det aksjonistene har for krav. Med andre ord setter den søkelyset på et problem og løfter det opp på den politiske dagsorden. Greenpeace sine første aksjoner i fabrikkspiper hører hjemme her. Pipeklartingene er også gode eksempel på behovet for å fornye aksjonsformene. Ingen kan forvente seg å få samme oppmerksomhet når det gjøres for femtiende gang!

Den andre typen aksjoner baserer seg på at aksjonistene selv gjennomfører det de mener er rett. De går altså ikke ”omveien” via krav til politikere. Bellonas tønnegravinger og okkupasjonen av Innerdalen er eksempler på slike aksjoner. Man realiserer målet selv i stedet for å protestere og kreve at andre skal gjøre det for seg. Denne aksjonformen krever ofte mye av aksjonistene. Det viktigste er tålmodighet. Det kan ta langtid å realisere sine mål. Aksjonistene på Kynnefjäll som skapte et friluftsområde isteden for å la fjellet bli atomavfallslager gikk av med seieren etter vakthold døgnet rundt i nitten år og åtte måneder!

I begge disse tradisjonene er det viktig å finne den balanse som gjør aksjonene ”politisk potente”. Det vil si at de er så pass radikale at de ikke kan ignoreres og de er så pass seriøse at de ikke kan dømmes ut som ekstremistiske og uintresseante av den grunn. Det som avgjør om en aksjon er potent eller ikke er både aksjonsform og hvilke som deltar i aksjonen. NU-medlemmer på atten år, med anorakk og palestinaskjerf forventes å gjøre andre saker enn biskoper med kappe og stav eller sytti årige kvinner med hatt og håndveske.

Dokumentasjon

For å kunne utvikle aksjonsformene må de som gjennomføres dokumenters grundig. Det er en plikt for alle aksjonister å evaluere det det de gjør! Kun på den måten kan vi lære av historien og videreutvikle våre arbeidsformer. Jeg tenker ikke her kun på en samling avisutkipp og noen selvskrytende ord om hvor flinke vi har vært. Det som behøves er en grundig dokumentasjon av forberedelser, gjennomføring og evaluering av av alle sider ved aksjonen. Noen av spørsmålen som det kreves ærlige svar på er: Hva var argumentene for valg av aksjonsform? Hvilke var deltagerne og hvordan ble de engasjert i nettopp denne aksjonen? Hva fungerte bra/dårlig? Hvordan forgikk forberedelsene og treningen? Hvilke problem oppstod som vi ikke var forberedt på? Hva skulle vært gjort anderledes? Hvilke reaksjoner oppstod hos aksjonistene, publikum, politikere, politi og resten av bevegelsen? Kom budskapet frem på en tydelig måte? Ble det for mye sirkus og for lite politikk? Hvilke av de oppsatte mål ble oppfylt?

Dokumentasjonen må selvsagt gjøres tilgjengelig for andre. Det er veldig viktige at kunnskapen, erfaringen og idéene kan benyttes i ”fostringen” av nye generasjoner aktivister. Dokumentasjonen skal være en del av pensum for de som forbereder framtidens aksjoner.

Strategibygging

Ikkevoldelige, potente og nyskapende aksjoner må inngå som en viktig igrediens i den strategi som er nødvendig for å vinne fram i miljøaksjonen. Lokkelsene av å bli ”husvarme” i regjeringskvartalet og på Stortinget får ikke få overtaket når de langsiktige planene legges. En strategiplan skal inneholde både saker som skal drives og hvilke arbeidsmetoder som skal benyttes for å fremme sakene. Mangel på strategi resulterer i at bevegelsen kun følger den dagsorden som makthavere og Dagbladet til enhver tid styrer over. Visst skal miljøbevegelsen ha beredskap for å regere raskt på dumheter og overtramp, men det viktigste er den dagsorden man selv bestemmer over. Enhver handlingsplan verdt navnet må legge stor vekt på metodene som skal brukes. Og her er det altså viktig at det satses ressurser på radikale og nyskapende aksjoner. NU bør opprette engen gruppe som får hovedansvaret for å koordinere og drive arbeidet med å utvikle nye aksjonsformer, dokumentere det som gjøres og hjelpe andre temagrupper med strategiplaner.

NUs medlemmer ser jeg på som det norske samfunnets ”stamceller”. De påvirkes under sin tid som medlemmer og havner etter noen år på mange plasser i samfunnet. Den norske samfunnskroppen i framtiden kommer til å bygge på mange av de ungdommer som i dag fostres i NU. Det er et stort ansvar lagt på skuldrene til dagens medlemmer. Jeg er ikke tvil om de klarer oppgaven, men tar meg friheten å takke ja til tilbudet om å skrive en kronikk som forsøker å peke på noen av de farer som kan skimtes for en som var medlem tidlig på syttitallet.

De av NUs medlemmer som ennå ikke har lest pensumboka ”Makt og motmakt” av Thomas Mathisen bør snarest oppsøke nærmeste bibliotek. Vil du vite mer om den sivile ulydighetens historie i Norge bør du bestille boka ”Den nødvendige ulydigheten” på NUs kontor.

Jørgen Johansen

/Bogotá, Colombia 2001-11-15