Hva kan vi lære av tyskerne?

Originally published inb xxx

Åttende mai gir grunn til ettertanke og refleksjon om Norge og ”tyskerne”. En traumatisk periode der bildet av offer og utøvere ikke var så enkelt som spillefilmene på femtitallet fremstilte det. Er det på tide å forsones? Hvem skal be om unnskyldning?

 

Unnskyld

Det har blitt populært å både kreve og å be om unnskyldning i senere år. Pave Johannes Paulus II reiste i årene etter sin egen ”nære døden opplevelse” rundt om i verden og ba om unnskyldning for overgrep begått av den Katolske kirke. I forbindelse med at det var 200 år siden slavehandel ble forbudt i det britiske imperiet den 25. mars i år krevde mange at det skulle offentlig sies ”Sorry” for dette mørke kapitel i britisk historie. Londons borgermester Livingstone gikk på vegne av beboerne offentlig ut og sa ”Sorry” for byens rolle i den transatlantiske slavehandel. I Norge har kongen bedt om unnskyldning for statens behandling av samer og Stortinget bad ”tyskertøsene” om unnskyldning. Andre venter fortsatt på å få en offentlig oppreising.

I forbindelse med 8. mai og andre verdenskrig så er det mange som kanskje skulle fortjent en offentlig beklagelse. Urett ble begått på så mange sider og fortsatt er store deler av det som skjedde begravd i historiens dunkel. De som var direkte involvert som utøvere eller offer er i ferd med å dø ut, men krav og forventinger går i arv. Kommende generasjoner kommer til å bli konfrontert med tidligere epokers synder.

 

”Sannheten”

Dette reiser flere vanskelige og interessante spørsmål. Ett utgangspunkt er hva vi vet om hva som faktisk skjedde. All historie blir tolket og missbrukt. Men det er svært viktig å få så god forståelse for hva som faktisk skjedde som overhodet mulig. Den Sydafrikanske Sannhets og Forsoningskommisjonen la av denne grunn større vekt på sannheten enn på rettferdigheten. I følge Desmond Tutu var viktigere å få vite enn å straffe. Rykter, overdrivelser, fortielser og bevisste forvrengninger gjør det vanskelig å kartlegge hva som faktisk foregikk. Enhver som har jobbet på Balkan eller i Midtøsten vet hvor forskjellige versjoner som beskrives i medier og lærebøker. Selv den nære historie er det ofte svært vanskelig å enes om. Nå foreligger det forslag fra EU om en felles Europeisk historiebok til bruk i grunnskolen i de 27 medlemslandene. Er det en god idé? Vil et slikt prosjekt redusere antall kommende konflikter internt i Europa?

 

Arvesynd?

Om det forligger tilnærmet konsensus så kan forsoning starte. Men da dukker spørsmålet opp om hvem som kan be om unnskyldning. Har kongen skyld i at den norske statskirken med brutale midler utryddet den samiske sjamanismen? Er DU medansvarlig? Hvilket ansvar har dagens Storting for behandlingen av barna som ble født med tyske soldater og norske mødre under andre verdenskrig? Det er spørsmål om et ansvar kan arves. ”Røde Ken” i London har i viss grad nyt godt av den økonomiske oppblomstring som slavehandel skapte i Storbritannia. Gjør det ham mer ansvarlig? Og gjør dette at han er bedre posisjonert for å be om unnskyldning? Er de etterkommerne som har ”tjent” på overgrepene mer skyldige enn de som ikke har profitert på dette? Gjør det faktum at Europas velstand i dag bygger delvis på at våre forfedre i århundrer har ranet, stjålet og utnyttet folk og ressurser i resten av verden oss til medskyldige for de historiske overgrepene? Det er ingen opplagte svar på slike spørsmål. Men de bør stilles og diskuteres!

 

Kollektivt ansvar for urettferdigheter?

Et annet spørsmål er om ansvar kan være kollektivt. Gir det mening at noen på vegne av en gruppe ber om tilgivelse? Ja, på en måte fungerer det. Mange samer ble svært fornøyd da kongen i full offentlighet bad om unnskyldning ved Sametingets åpning. Og mange andre krever i dag at staten skal be om unnskyldning for overgrep, misshandel og unnlatelsessynder. Barnehjems barn, Kvener, Romani folket, grenseloser, tvangssteriliserte, reisende folket, psykiatriske pasienter… Listen med overgrep mot minoriteter av ulike slag er lang og deprimerende.

Men er det rimelig at jeg skal være ansvarlig for det som forfedre har gjort? Er arvesynd noe fruktbart perspektiv på historiske overgrep? Er det grunn god nok at de som representerer en krenkt gruppe krever slike unnskyldninger?

Og er ord nok? Det kan oppfattes som litt for enkelt å be om unnskyldning og så er saken avklart. Forskning på forsoningsprosesser viser at ordene ofte må kombineres med straff og økonomisk kompensasjon. De som har blitt utsatt for overgrep skal få en viss sum som tegn på at utøveren mener alvor og for i viss grad å rette opp skaden. Slik kompensasjon gis som oftest fra kollektiv til individer. Men det forkommer også at det gis finansiell godtgjørelse til kollektiv. Og det hender at juridiske personer (bedrifter foreksempel) godtgjør for skade de har påført andre.

 

Kan vi arve æren for de gode handlinger?

Det er mange argumenter for og imot slike ansvarsforhold og erstatningsprosesser. En måte å bedømme kollektivt ansvar på er å se på det motsatte. Kan individer eller kollektiv høste aktelse og ære for gode handlinger gjort av deres forfedre og -mødre? Hvordan ville det bli mottatt om Ken Livingstone skulle ta æren for at de britiske suffragettene tidlig drev gjennom kvinnelig stemmerett i England? Eller hvordan ville reaksjonene bli om kong Harald i dag ville ta til seg æren for at Fridtjof Nansen bidro til å redde millioner av krigsfanger og nødlidende? Om vi kan stilles til ansvar for historiske overgrep, kan vi ikke da også ta æren for goder innsatser? Eller er det noen prinsipielle forskjeller? Kan ære og anger i det hele tatt overføres til andre enn de som er direkte involvert?

 

Historiske løgner og fortielser

Det er veldig få krigerske stater som har gjort alvorlige og grundige forsøk på å gjøre opp med sin fortid. Det egne landet har en tradisjon av å applaudere sin egne, nesten uansett hva de har gjort. Det er også svært vanlig å tie i hjel det man skammer seg over. Slik Norge har gjort med småbonden fra Rissa, Nils Waltersen Aasen, som oppfant håndgranaten og landminene. Britene hyller fortsatt han som i media ble kalt ”Bomber Harris” og i RAF ble omtalt som ”Butcher” Harris. Sir Arthur Harris var den britiske pilot som kom på den geniale idéen å bombe arbeiderklassens boligblokker i Hamburg og Dresden. På den måten kunne de ta livet av flere sivile tyskere enn om de slapp bombene over borgerskapets spredte villabebyggelse. Churchill utnevnte ham til Baron og i 1992 fikk han en statue på utsiden St Clement-kirken i London.

I disse dager samles folk rundt om i Norge og hedrer minnet av 8. mai. Vår egen versjon av nordmenns innsats under andre verdenskrig begynner så smått å sive ut fra arkivenes innestengte rom. At nordmenn var ”best” i Europa på å samle inn jøder til tyskernes gasskamre eller behandlingen ”tyskertøsene” og deres barn er først i senere år blitt et tema som diskuteres. Den generasjon som ble født straks etter krigen har fått sin oppfattning av krigsårene preget av en svært så ensidig og propagandistisk historieframstilling. Spillefilmer, avisartikler, skolebøker og mange av foreldrenes historier har alle vært med på å bygge opp en forståelse av hva som skjedde som ligger langt fra en rimelig korrekt beskrivelse. Men vi tror vi vet.

 

Tyskland; det gode eksempel

Andre har faktisk lykkes langt bedre. Og da er det nettopp Tyskland jeg har i tankene. Ikke noe annet brutalt regime har i den grad gjort opp med sin egen historie. De brutale overgrepene er dokumentert i minste detalj. Gasskammer og konsentrasjonsleirer står der som grusomme minner. Skoleklasser ble sendt på obligatoriske besøk. Skolebøkene sparte ikke på ”sannheten” om hva som skjedde. Dette medførte at unge tyskere som kom til verden langt etter kapitulasjonen ble født med skyld! Jeg møter stadig tyske studenter som ikke klarer å snakke om det som skjedde. Denne nærmest masochistiske innstillingen til Nazitiden har fått betydning på godt og ondt. Alle som fødes og vokser opp med dårlig samvittighet har sikkert ikke hatt godt av en slik fostring. Men i samfunnet som helhet går det å identifisere positive effekter. Tyskland har i dag relativt gode relasjoner til alle de land som var okkupert i 1943. Den detaljerte og massive tilståelsen av forbrytelsene har her spilt en viktig rolle. Det var ikke før i siste VM i fotball at tyskere kunne føle stolthet på vegne av landet og heise flagget.

 

De holdt tyst

En annen faktor som har ført til at tyskere har forsonet seg med sine tidligere offer er at de har holdt tyst i seksti år. Det var ingen tysk stemme på den internasjonale arenaen som spurte om hvorfor ikke krigsforbrytelsene vestmaktene stod bak ble tatt opp i krigsforbryterdomstolene. Ingen som krevde en nyansering i synet på ”tyskere”. For eksempel å anerkjenne at mange tyskere jobbet mot Hitler slik Hoffmann har dokumentert i sin bok The History of German Resistance 1933-1945. Det er først de siste årene at slike spørsmål er blitt reist i den tyske debatten. Jeg tror det var klokt å holde tyst så lenge. Det skal heller ikke undervurderes at Tyskland har betalt milliarder i kompensasjon til ofrene for utryddelsen og ødeleggelsene. En siste faktor som bør nevnes er at man sendte ut tyske ungdommer for å gjøre en innsats som frivillige i de tidligere okkuperte landa. Friedensdienst rekrutterte tusenvis av unge som i handlig var med på å lege de sår den forrige generasjonen hadde skapt.

 

Fire gode råd å lære av

Kombinasjonen av å tilstå, holde kjeft i 50 år, betale og å stille opp på dugnad er fantastisk god. Ingen andre har gjort et lignende oppgjør med historiske overgrep.

Sammenligner man denne innsatsen med Japan, Spania, Storbritannia eller Norge så kommer ingen en gang i nærheten av en bedre forsoningsprosess.

Den felles Europeiske historiebok som Tyskland har foreslått er kanskje ikke så dum. Men da tror jeg vi skal overlate til Tyskerne å skrive den. Gjerne sammen med representanter for ofrene for 1000 år med Europeisk misjonering og kolonialisering.

 

Advertisements
Tagged with: , , , , , , ,
Posted in På norsk, Political comment and analysis

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: