Ikkevold som strategi og alternativ til vold

Originally published in xxx

gandhi_mikroskop.001

 

Den gang Fredskontorene var i aktivitet var det Gandhi og befrielsen av India fra britisk herredømme som var det store eksemplet på hvilken kraft og mulighet det lå i bruk av ikkevold for å endre verden.

Bakgrunn

Arne Næss og Johan Galtung hadde allerede i 1955 utgitt den monumentale boken «Gandhis Politiske Etikk»[1]. Sammen med mange andre bøker og hefter ble ikkevold løftet fram som et effektivt og moralsk forsvarlig alternativ til vold og militarisme. I 1973 kom bokvarianten av Gene Sharp sin doktorsavhandling; «The Politics of Nonviolent Action»[2]. Der skriver Sharp om hvordan ikkevold fungerer og viser til historiske eksempler på 198 ulike ikkevoldlige aksjonsformer. En viktig inspirasjon var de årene han tilbrakte i Oslo og studerte blant annet den norske sivile motstandskampen under andre verdenskrig. Pax forlag som ble startet av Folkereisning Mot Krig, men snart selvstendig, publiserte håndbøker, debattskrifter og studier av ikkevold.

Interessen på grasrota var stor, men gjennomslaget hos makthavere var lavt. Det var for lite «realisme» i ikkevolden til at de som styrte ville ta den alvorlig. Selv ikke når fredsforskning vokste fram som akademisk disiplin fikk ikkevold noen sentral plass. Det ble større fokus på krig og andre voldelige konflikter, enn  på de gode eksemplene med bruk av ikkevold.

Det var i hovedsak innen miljøbevegelsen ikkevold fikk innpass. Med sivil ulydighet og andre aksjonsformer fikk man løftet fram miljøsaker slik at de havnet på den øverste politiske dagsorden. Mardøla, Alta og Innerdalen er bare noen navn på steder der den norske miljøbevegelsen kjempet for å bedre norsk miljøpolitikk. Og resultatene lot ikke vente på seg. Det kom en samla plan for vassdragsvern, Sametinget ble en realitet og industrien graver ikke lengre ned gifttønner i samme omfatning som tidligere. «Bilfri-By» aksjonene banet vei for gågater i nesten alle norske byer og planene på både atomkraftverk og «sterkt forurensende gasskraftverk» på Vestlandet ble stoppet.

Det bør også nevnes at krigen i Vietnam ikke tok slutt fordi USA tapte militært. Det var ikke mangel på våpen, bomber og sprengkraft som gjorde det umulig for USA å fortsette; det var den politiske kampen de tapte. For mange i verden, og spesielt i USA, protesterte med fredelige midler mot denne krigen til at var politisk mulig å fortsette. USA hadde kunnet sette inn atomvåpen (noe som ble diskutert under president Nixon), men den politiske belastningen ble for stor. Det var fredsbevegelsen som i størst grad bidro til å få slutt på massemordet i Vietnam.

Militarismens alternativ

Like bra gikk det ikke med forslagene om å erstatte det militære «forsvaret» med sivilmotstand. Johan Galtung skrev allerede 1958 boken «Forsvar uten Militærvesen – et pasifistisk grunnsyn»[3]. Alternativene var kanskje for naive og lite gjennomarbeidet. Eller så var «maktapparatet» for sterkt. Gene Sharp brukte mye av sin tid på åttitallet til å skrive om «Civilian Based Defence» og fikk litt senere noe støtte i forsvarsdepartementene i Norden og Baltikum.[4] [5]Men noe mer enn pene ord og litt pamfletter ble det aldri.

Selv ikke når Warsawapakten ble oppløst og «fienden forsvant» ville ikke forsvarspolitikerne og det militærindustrielle komplekset høre snakk om noe annet enn økte bevilgninger og mer sofistikerte våpen.

Norsk demokratis utvikling

At Norge er en av de mest utviklede demokratier av alle verdens stater er det lite tvil om. Det er langt fra perfekt, men sammenlignet med de andre 190 statene i verden ligger Norge bra an når det måles demokratiske verdier. Ytringsfrihet, stemmerett, organisasjonsfrihet, retten til siviltjeneste, religionsfrihet og andre grunnleggende demokratiske fri- og rettigheter er godt utviklet her oppe på Nordatlanterens østkyst. Som boken «Den Nødvendige Ulydigheten»[6] viser så har de fleste av disse demokratiske verdien blitt kjempet frem gjennom folkelig bruk av sivil ulydighet og andre ikkevoldelige aksjonsformer. Dette er ikke gaver fra makthavere, men er resultatet av kamp med ikkevoldelige strategier fra vanlig folk. Når mange nok viser gjennom fredelig handling at de ikke lengre tolererer de gamle urettferdige lovene blir presset stort nok til at lovgivende myndigheter har måtte gi etter og endret lovene.

Fredelige revolusjoner

En av konfliktene internt i norsk venstreside og fredsbevegelse på Fredskontorenes tid var synet på frigjøringsbevegelser. Hadde undertrykte folk rett til å ta til våpen mot undertrykkerne eller skulle kampen føres med ikkevold? Det er ingen tvil om at majoriteten mente væpnet kamp var det eneste mulige og således lett å både støtte og rettferdiggjøre. Pasifistene var ikke mange eller sterke nok til å vinne den ideologiske kampen. Mange støttet de væpnede bevegelsene med både penger og våpen.

Om vi ser oss omkring i verden idag er situasjonen annerledes. Studiene av revolusjonære prosesser viser helt tydelig at det er de som kjemper med fredelige midler som lykkes best. I Øst-Europa, der Polen og Solidaritet gikk i spissen, så vi land etter land gjennomføre ikkevoldelige revolusjoner på slutten av åttitallet og begynnelsen av 90-tallet. Mindre kjent er kanskje de mange fredelige revolusjoner som fulgte i tidligere franske kolonier i Afrika sør for Sahara. Benin ledet an og mange fulgte etter. Resultatet ble at statene gikk fra autoritære en-parti regimer til flerparti-styre og mer formell demokrati. Deretter fulgte den «bølgen» som har blitt kalt de fargede revolusjoner. Først i år 2000 i Serbia, deretter fulgte «Rosenes Revolusjon» i Georgia, «Den Orange Revolutionen» i Ukraina, «Tulipan revolusjonen» i Kirgisistan og «Ceder Revolusjonen» i Libya 2005.

Den seneste bølgen av slike revolusjoner startet i Tunis 2011, fortsatte i Egypt med å avsette president Mubarak og flere land står på tur. De land der voldelig motstand ble brukt mot regimene endte i blodbad, massakre og utenlandsk bombing. Antagelig står vi overfor mange årtier med borgerkrig.

Konklusjonen er at de siste 35 årene er det ingen tvil om at de ikkevoldelige revolusjonene har lykkes i langt større grad enn de voldelige. Det er ytterste få vellykkede revolusjoner gjennomført med Kalashnikov i samme periode.

Empiriske studier

En veldig viktig utvikling i studiene av ikkevold er de seneste årenes empiriske, komparative og kvantitative studier av ikkevoldelige og voldelige kampanjer. Den største av disse er det arbeidet Erica Chenoweth og Maria Stephan leder og er publisert i boken «Why Civil Resistance Works: The Strategic Logic of Nonviolent Conflict». [7]

Dette er studier av alle større revolusjonære kampanjer i perioden 1900- 2006. De viser at mens ikkevoldelige strategier lykkes i over 50% av tilfellene er det kun litt over 20% av de voldelige som lykkes. Og det viser seg at jo nærmere nåtid vi studerer, jo mer velykket er ikkevold. Mens kun 4% av de voldelige eksemplene fortsatt har demokrati fem år etter at kampen er slutt så er tallet 41% for de som har brukt ikkevold. 43% av de voldelige kampene opplever borgerkrig i løpet av de neste ti årene, men kun 28% av ikkevoldelige eksemplene opplever borgerkrig.

Det er altså liten tvil om at de som vil gjennomføre revolusjoner bør velge ikkevoldelige kampformer;  sjansen for å vinne fram er langt større enn om man velger en væpnet strategi.

Den Gandhistiske arven

Gandhi har blitt sett på som den store utvikleren av ikkevolde strategier. Men det som ikke har kommet like godt fram er at han selv var ganske kritisk til det store fokus på «ikke-samarbeid» med motstanderen som av mange sees på som hans store bidrag til utviklingen av ikkevoldens strategi. Han ville på ingen måte argumentere imot streiker, sivil ulydighet, protestaksjoner, boikotter og demonstrasjoner, men han påpekte at vi tillegg måtte satse på det han kalte «det konstruktive programmet»[8]. Det betydde at man skulle begynne å virkeliggjøre de krav og ønsker man hadde; ikke bare protestere mot det man var imot. Når han ville at India skulle være selvforsynt med bomulls-tekstiler så oppfordret han sine tilhengere til å spinne to timer hver dag, ikke bare protestere mot britisk import av slike tekstiler.

Her er det nok mye igjen å lære av Gandhi og hans filosofi, politiske tenkning og levemåte. Vi har sett at miljøbevegelsen har tatt til seg av dette i viss grad. Det er ikke lengre bare «NEI» til vannkraftutbygging, atomkraft og forbrenning av petroleumsprodukter. Nå jobbes det seriøst med småskala vindkraft, energiøkonomisering, hydrogenbiler, varmepumper osv. Alt sammen er eksempler på fokus på hvordan man vil ha det. Kampen mot industrijordbruket pågår i dag både i form av protester mot dyremishandling, genmodifisering og gift-bruk OG i form av å selv dyrke eller konsumere gode, naturlige, giftfrie, nærproduserte varer. Alt i god gandhistisk ånd.

Når kan vi håpe at fredsbevegelsen følger etter? Når kommer det realistiske, gode ikkevoldelige alternativer  til bombingen i Libya, kampen mot terrorisme, okkupasjonen an Palestina fra fredsbevegelsen.

Det fredsbevegelsen HAR gjort de siste årene er å delvis flytte sitt arbeidsfelt fra ambassadene i hovedstaden til selv eksperimentere med å være aktive i krigssoner. I motsetning til kampen mot Vietnamkrigen er det i dag mange aktivister på plass i Palestina, Colombia, Balkan, Sri Lanka, Filippinene, Afghanistan og andre konfliktområder. Dette er en viktig, vanskelig og spennende form for utvikling av de ikkevoldelige strategiene[9]. Ikkevoldelige intervensjoner kan kanskje en dag være realistiske alternativer til militære bombetokter.

La oss håpe at tittelen på Gandhis selvbiografi kan inspirere flere: «Mine Eksperimenter med Sannheten»[10].


[1]  Galtung, J. and A. Næss (1955). Gandhis politiske etikk. Oslo, Grundt Tanum.

[2]  Sharp, G. (1973). The politics of nonviolent action. Boston,, P. Sargent Publisher.

[3] Galtung, J. and Folkereisning mot krig (1958). Forsvar uten militærvesen : et pasifistisk grunnsyn. [Oslo], Folkereisning mot krig.

[4]    Sharp, G. and B. Jenkins (1990). Civilian-based defense : a post-military weapons system. Princeton, N.J., Princeton University Press.

[5]  Sharp, G. (1985). Making Europe unconquerable : the potential of civilian-based deterrence and defence. Cambridge, Mass., Ballinger Pub. Co.

[6]  Johansen, J. and Å. B. Persen (1998). Den nødvendige ulydigheten. [Oslo], Fmk.

[7]  Chenoweth, E. and M. J. Stephan (2011). Why civil resistance works : the strategic logic of      nonviolent conflict. New York, Columbia University Press.

[8]  Gandhi (1946). Hind swaraj. Ahmedabad,, Navajivan Pub. House.

[9]    Schweitzer, C. (2010). Strategies of intervention in protracted violent conflicts by civil society actors : the example of interventions in the violent conflicts in the area of former Yugoslavia, 1990 – 2002. Belm-Vehrte [u.a.], Sozio-Publ.

[10]  Gandhi (1949). An autobiography; the story of my experiments with truth. London,, Phoenix Press.

Advertisements
Tagged with: , , , ,
Posted in Nonviolence, På norsk

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: