Nobels Fredspris 2010

Ursprungligen publicerad i xxx

Det har ofte stormet rundt Nobels Fredspris. I år er det mer og kraftigere kritikk enn noen gang tidligere.

Grunnen er delvis at det er liten forståelse for at noen skal få prisen for noe man har lovet å gjøre i framtiden. Forestill deg en litteraturpris for en bok som ikke er skrevet enda! Obamas evner i retorikk er ikke nok for å rettferdiggjøre prisen.

Obama har defacto trappet opp krigen i Pakistan med intensivert bruk av de ubemannede fly som kalles droner. Han følger opp sin forgjenger Bush sin politikk i Irak; trekker seg ut av byene men beholder mer enn 35 000 soldater i store leiere rundt om i landet. Han har unnlatt å sette press på Israel under og etter krigen i Gaza. Han støttet ikke Honduras avsatte president Manuel Zelaya når det var som viktigst. Obama bygger nye militærbaser i Colombia… Listen er så alt for lang. Og enda har jeg ikke nevnt beslutningen forrige uke om å trappe kraftig opp krigen i Afghanistan.

Det blir enda merkeligere å gi ham prisen da nesten all denne krigsopptrappingen var ventet. Dette var saker han lovte i sin valgkamp. Han har holdt ord; det skal han ha!

At nomineringsfristen for årets fredspris var kun 12 dager etter at Obama ble innsatt i presidentembetet kan således ikke brukes som argument for at komiteen ”ikke visste hva som skulle komme”.

Det mest positive ved Obamas politikk hittil er hans engasjement for å redusere antall atomvåpen. Men forhandligene pågår forsatt. Det har vært spekulert på om gode resultater av samtalene med russerne kommer til å blir presentert i hans tale i Oslo. La oss håpe, men det kan vanskelig tas til inntekt for fredspriskomiteens beslutning å gi Obama prisen for flere måneder siden.

Hva er det så som går galt når prisen så ofte går til kandidater som mange er uenig i?

Vel, det er tre ulike svar på dette spørsmålet. For det første er det selvsagt politisk uenighet i en slik pris. Det handler jo om politikk! Noen vil sikkert hevde at Kissinger i sin tid var en god kandidat, mens majoriteten innser at han står langt fra enhver rimelig definisjon av fredsarbeider. For mange priser faller i denne kategorien.

Den andre form for kritikk er meget godt representert ved den norske juristen Fredrik Heffermehl i boken: Nobels Vilje. Så alt for mange tildelinger bryter mot hva Alfred Nobel ville at prisen skulle gå til. Han spesifiserte veldig klart hva han ville prisen skulle brukes til. Og det er selvsagt ikke opp til komiteen å endre på testamentets klart definert målgruppe. Nobel spesifiserte i sitt testamente at prisen skule gå til arbeid for ”nasjonenes forbrødring”,  ”nedrustning” og ”fredskongresser”.

Det tredje svaret på hvorfor det sjelden blir generell enighet om tildelingene er at de som sittet i komiteen har svært begrenset kunskap om det fagfelt de er satt til å ”prisgi”. Ingen av dem har utdanning i freds- og konfliktarbeid. Dette burde jo være et rimelig krav. Forestill deg en medisinpris komité der ingen var utdannet i medisin, eller at ingen i komiteen for fysikk prisen hadde kunskaper i fysikk!

Nå er det ingen garanti for at fagfolk alltid er så meget klokere, men i snitt gjør de det nok mye bedre. Unntakene for noen av de andre prisene er for eksempel Antonio Caetano de Abreu Freire Egas Moniz som i 1949 fikk medisinprisen for ”lobotomiens fantastiske effekt mot psykiske lidelser” eller Paul Hermann Müller som fikk prisen for ”oppfinnelsen DDT til bruk i landbruk og mot menneskelig sykdommer”.

Det burde være like elvsagt at Stortinget utnevner fagfolk til komitéen for Nobels fredspris som at det sitter yrkesfolk i de andre komitéene. Fred er minst like krevende og komplekst som et hvilken som helst annet samfunnsområde eller forskningsoppgave.

Det rekker like lite med ”gode intensjoner” for en fredarbeider eller fredsforsker som for en kjemist, fysiker eller båtbygger for den del. Teoretisk fagkunnskap og praktisk erfaring er selvsagt en forutsetning for å gjøre godt arbeid. Det burde Stortinget ta med seg når de skal utse nye medlemmer til Nobels Fredspriskomite!