Send alle soldater hjem

banner_klassekampen.001

Ursprungligen publicerad i Klassekampen den 10 juni 2004.

Skillet mellom de militære enheter som okkuperer og de såkalte stabiliseringsstyrkene bidrar til å skjule det ansvar okkupasjonsmakten har.

Den pågående «krigen mot terrorismen» har mange fronter. De to tydeligste er i Irak og Afghanistan. Begge steder går det dårlig for den illegale okkupasjonsmakten og for den lokale sivilbefolkningen. 

Begge krigene strider mot det som folkeretten kaller Jus Ad Bellum, som er et sett regler som regulerer i hvilke situasjoner det er legalt å benytte militære midler. At disse okkupasjonene i tillegg er illegitime og virker mot sin hensikt i den såkalte «krigen mot terrorismen» gjør det enda viktigere å avslutte dem.

«Operation Enduring Freedom» som er det amerikanske navnet på krigføringen i Afghanistan har ikke noe mandat fra FNs sikkerhetsråd. Resolusjon 1368 fra 12. september 2001 er åpenbart skrevet i mer eller mindre sjokktilstand dagen etter at Pentagon og WTC ble ødelagt. Resolusjonen gir USA rett til å forsvare seg, men nevner ikke Afghanistan med ett eneste ord. Den er meget diffus og åpenbart et hastverksarbeid, men åpner for bruk av militære midler i selvforsvar.

Dette er et tragisk brudd med en over 350 år gammel tradisjon der man har forsøkt å bygge opp et regelverk for å håndtere konflikter mellom stater. Dette regelverk som kalles Folkeretten har aldri vært tenkt benyttet i konflikter der en part muligens er et løst nettverk og den andre en stat. Det er verd å huske at femten av de nitten flykaprerne var saudiarabiske statsborgere og ingen fra Afghanistan.

Krigene mot Irak og Afghanistan, avsettelsene av regjeringene, okkupasjonene og den nå pågående krigføringen er alle brudd mot Folkeretten. Dette innebærer at motstand mot de militære enheter som okkuperer har støtte i Folkeretten. Dette gjelder i så vel Irak som Afghanistan.
Folkeretten har også regler for hvordan kriger skal føres og hvilket ansvar okkupasjonsmaktene har under pågående okkupasjon. Det er dette som kalles Jus in Bello. Her er det regler delvis i IV Haag-konvensjon fra 1907 og IV Genève-konvensjon fra 1949 som er aktuelle. Visse bestemmelser om okkupasjon inngår også i den første tilleggsprotokollen til Genève-konvensjon fra 1977.

I et okkupert område er det okkupasjonsmaktens ansvar å sørge for ro, orden og sikkerhet. Her har kravene til den okkuperende makt blitt skjerpet fra 1907-konvensjon til Genève-konvensjonen fra 1949. Den setter strikte grenser for hva okkupasjonsmakten kan og skal gjøre og tillegger dem stort ansvar for sikkerheten til sivilbefolkningen i området.

I Irak og Afghanistan har det vært gjort store anstrengelser for å skille de militære enheter som okkuperer fra det som har blitt kalt «stabiliseringsstyrker» eller «sikkerhetsstyrker». Dette er i stor grad et teoretisk skille og bidrar til å skjule det ansvar okkupasjonsmakten har ifølge Folkeretten.

USAs styrker har store problemer med å opprettholde sikkerheten i begge tilfellene og viljen til å støtte dem fra tradisjonelle alliansepartnere har vært laber. I et forsøk på å gi ledelsen i Washington den støtte de ønsker og samtidig kunne forsvare seg mot en kritisk hjemmeopinion har flere stater fokusert på at de kun er med på å stabilisere og å sørge for sikkerheten.

FNs Sikkerhetsråd godtok resolusjon 1386 den 20. desember 2001 som ber medlemsland stille med mannskap og utstyr til en styrke som skal sørge for sikkerheten i Kabul og nærområdet. Dette er den såkalte Isaf-styrken som Norge også bidrar til. De oppgavene Isaf har er helt klart slike som påligger okkupasjonsmakten å sørge for.

På samme måte som for de såkalte stabiliseringsstyrkene i Irak er det et teoretisk skille mellom disse og Enduring Freedom. Dette skillet blir enda mer diffust når vi vet at de fleste land som har tropper i Isaf gjør som Norge; de bidrar samtidig med mannskap og utstyr til «Operation Enduring Freedom». Hele Isaf og «stabiliseringsstyrkene» i Irak er kun med på å støtte de USA-styrte illegale og illegitime okkupasjonene. Norsk deltagelse frigjør amerikansk tropp og utstyr til mer offensive operasjoner.

Utover å argumentere for stabilisering og sikkerhet har vi økende grad hørt at det handler om å «bygge opp igjen landet etter langvarig krigføring». Dette er enda en måte å pakke inn den realitet at det handler om støtte til en illegal okkupasjon. Det er helt på sin plass å hjelpe folk i nød, men da skal vi ikke sende soldater” De fleste hjelpeorganisasjoner argumenterer for at det skaper store problemer med sammenblandingen av militære og humanitære oppgaver. Det er ikke lett å forholde seg til «utlendinger med våpen og uniform» som den ene dagen deler ut mat og neste dag arresterer eller skyter din bror.

Sakkyndige offiserer vet at soldater ikke er best egnet til å bygge veier, skape demokrati, reparere broer, opprette respekt for menneskerettigheter eller fordele hjelpesendinger. De har ikke trening til slikt og deres utstyr er bedre egnet til å ta liv enn å opprettholde respekt for liv.

Konklusjonen er at det er et rimelig krav å be regjering og Storting trekke alle tropper ut av Irak og Afghanistan. Fra en politisk vinkel handler dette om å velge mellom å bidra til å gjøre det lettere for den politiske eliten i Washington å gjennomføre sine ekspansive planer om å ha militær kontroll over alle områder på kloden eller å ta avstand fra en slik politikk.

Ikke bare har denne politikken økt hatet mot vestverden generelt og USA spesielt, men den skaper nye, dype og langvarige konflikter for kommende generasjoner. USA har i dag militære tropper i over et hundre og førti land. Mye av dette handler om å kontrollere råvarer, men det er også en mer ren geopolitisk dimensjon i dette. I land som er okkupert og der det finnes «vennligsinnede» diktaturer bygges det i dag militære baser som skal ha kapasitet til å kontrollere store deler av jordkloden.

Alle de tre okkupasjonene Norge har deltatt i har resultert i at det bygges militærbaser for amerikanske soldater. I Kosovo, Irak og Afghanistan har Norge hjulpet amerikanerne å få militært fotfeste. Er det i vår interesse å delta i dette? Har det noe med forsvar av Norge å gjøre?
Skal Norge si seg villig til å bidra med sikkerhetsoppgaver bør kravet være at først skal alle okkupantsoldater ut. Politifolk og hjelpearbeidere er også langt bedre egnet til å ta på seg oppgaver som trengs enn tjueårige soldater.

Advertisements
Tagged with: , , , , , ,
Posted in På norsk, Political comment and analysis

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: