Ursprungligen publicerad som “Norges Janusansikt” i Samfunnsviter’n no. 16 (4):22-23.
”Heia Norge” / Norges Janusansikt
Har nettopp bestilt kveldens første kopp te med mintblader flytende i glasset. Hjelper godt mot varmen og støvet etter en lang dag med intense debatter. I Ramallah sentrum, Palestinas ”hovedstad” på Vestbredden er fortsatt fullt av folk når mørkret senker seg over byen. Enda en gang er ”Oslo” ett av de heteste temaer når det sitter en med norsk pass på fortaurestaurangen. Minnene fra sviket og følelsen av å bli utsatt for forræderi sitter fortsatt dypt. Det norske språk har eksportert to ord til det internasjonale språket; ”Quisling” og ”Oslo”. Og de har nesten samme betydning for aktivistene fra den første intifadaen (1987-1993).
Under fortæring av kall pils og pizza med venner på Grünerløkka er bildet et helt annet. Norsk selvgodhet oser av hver eneste tygge med Grandiosa. ”Vi” er snille, kloke, gavemidle og tolerante. Det er ikke bare i 17-mai taler og ved andre festlige anledninger nordmenn forherliger seg selv og sine landsmenn. Skolebøker, aviser, TV og leksikon løfter frem personer og hendelser som skal hylles og tier om det som vi vil unngå å spre kunnskap om. NORADs fargebrosjyrer, fredsprisutdelinger og Oslo-avtaler lever i en egen verden som har relativt lite til felles med virkeligheten. Den som har vitnet i rettssaker vet at man ikke bare bør si sannheten, men den hele og fulle sannhet. Det innebærer at det ikke bare er slikt som taler til den enes fordel som skal løftes frem, men alle relevante opplysninger. Slike ”kjøreregler” gjelder ikke for norsk statlig og privat propaganda.
Samtalen i Ramallah handler etter noen minutter om hvorfor Norge eksporterte tungtvann til det israelske atombombeprogrammet og hvorfor norske redere fraktet olje til Syd Afrika under sanksjonene mot apartheid. Mine venner spør hvorfor Oslo-avtalen krevde at hver israelsk statsborger skulle ha fem ganger så mye vann som hver palestiner? Det er ikke lett å svare…
Nordmenn er omringet av omtrent 99,925 prosent utlendinger og Norges befolkning utgjør 0,075 prosent av verdens folk. Det norske selvbildet tar ikke riktig disse størrelsesforhold inn over seg. For nå å nevne et par eksempler som skurrer i mine øre: ”Vi” har krevd rettighetene til en enormt stor del av Antarktisk. Og det for at en figur som tjuvlånte en båt klarte å ta seg fram og tilbake til polpunktet. Det tas for gitt at vi har eiendomsrett til den oljen som finnes i de enorme havområdene utenfor den kyststripa vi har bosatt oss på, men det er ikke lett å fine gode argumenter for at akkurat kystbefolkningen skal ha enerett på disse ressursene. Og hvorfor akkurat vår generasjon? Nordmenn later som om Svalbard tilhører kongeriket. Det har ”norsk” værmelding fortalt oss flere ganger daglig siden mellomkrigstiden. Sannheten er at vi har en rolle som vaktmester for øyriket. Enhver burde vite at vaktmestere ikke har eiendomsrett til det de skal passe på. Lista over saker der nordmenn tar seg til rette kunne gjøres my lengre.
Jeg skal ikke bruke mye trykksverte på hva det norske storsamfunnet har gjort og gjør med «sine egne», men fokusere på vår rolle i verden. Men la meg likevel før vi snur blikket utover kort minne om tvangssteriliseringene, den totale utrydding av den samiske religion, forakten for og den brutale håndtering av «tyskertøser», behandlingen av Roma-folket, Lundkommisjonens avsløringer av den illegale politiske overvåkning og hvordan helt uskyldige barn til «tyskertøser» ble behandlet. Selv ble jeg sammen med noen kamerater spiontiltalt da vi avslørte norsk innblanding i en offensiv amerikansk atomvåpenstrategi. At vi de siste ukene har fått se et politisk politi som fabrikkerer bevis mot Treholt er helt i tråd med etterkrigstidens mange overtramp.
Og nå til Norges rolle i verden: Norge ledet de siste årene FNs Sanksjonskomité for Irak. Den tolvårige boikotten av dette land har kostet minst 1,5 millioner sivile livet. Dette er flere enn alle dødsofre for masseødeleggelsesvåpen så langt i vår historie, inkludert bombene over Nagasaki og Hiroshima. De som ble rammet var de svakeste i samfunnet. De syke, nyfødte og unge dør i store mengder når man utsetter et land for økonomisk boikott etter å ha bombet i stykker det meste av infrastrukturen. Det er ikke lederne som lider av slike dødelige handlinger. Saddam Hussein og hans folk gikk aldri til sengs sultne eller manglet medisiner, rent vann og husrom. Mange i Irak glemmer aldri Norges innsats i dette tragiske spillet.
Våre industrier innen våpen og ammunisjon har mange liv på samvittigheten. Det aller meste vi har produsert har blitt brukt i kriger langt borte fra Kongsberg sentrum. Døde kropper og avstumpede armer er ikke synlige på industrimagnatenes festbord eller i fagforeningens kampbrosjyrer. Og våre politikere hevder den dag i dag at vi er best i klassen når det handler om fred.
Norges eksport av krigsmateriell er stadig økende og landet er blant de aller største krigsprofitører i verden. Det er store penger å tjene på krig. Janusansiktet forsøker å få maksimal oppmerksomhet om Nobels Fredspris, mens det skjuler den langt viktigere del av vår utenrikspolitikk: krigsindustriens ekspansjon. At det trikses med Nobels testamente og at Jagland er mer opptatt av ”overraskelser” enn å oppfylles testamentets intensjoner er én sak. Langt viktigere er krigsforbryteren Kjell Inge Røkke tildeles Peer Gynt pris. Denne mannen som har tjent en formue på å bygge opp og drive Guantanamo-basen hylles i norske medier og sees på som et forbilde. Aker Kværners rolle i noe av det mest skammelige og ulovlige vestverden har foretatt seg i dette århundret kommer til å ende med massive fordømmelse og trolig alvorlige straffer for de innblandede. De av dere som så Erling Borgens ”Et lite stykke Norge” kan allerede begynne å vente på den enda mer avslørende oppfølgeren som er på vei.
Det er en tradisjon her i landet av å holde tyst om det viktige og å skryte av petitesser.
Hvorfor lærer foreksempel alle norske skoleelever om Roald Amundsen og hans skiturer og men ikke om Nils Waltersen Aasen? All ære til polfarere, men Aasen var mannen som var først med å ta frem funksjonsdugelige håndgranater og landminer! Småbrukersønnen fra Rissa i Trøndelag fikk en avgjørende betydning for så vel Europas koloniale kriger som muligheten til å drepe millioner av fiender i første verdenskrig. Han ble rikelig beæret med æresbevisninger og medaljer, blant annet av den franske armé for sin innsats i dødens tjeneste. Men i Norge er han strøket i alle skolebøker og oppslagverk. Hva er det for en seleksjonsprosess som styrer våre historiske forfattere? Det er såvel selvsensur for å unngå «ubehageligheter» som en sterk nasjonalistisk ånd som svever over disse skribentene!
Men det er ikke nok å trekke frem historiske personer for å få et bilde av Norges rolle i verden. Det er en sterk parallell mellom krigsprofitørene og miljømafiaen. Norge forsøker å fremstille seg som ”miljønasjon” nummer én i verden mens virkeligheten er en helt annen. Verken vår politikk eller praksis er noe forbilde for resten av verden. Den måten de fleste nordmenn lever på er i seg selv en trussel mot verdens fremtid. Vår konsumpsjon skaper i seg selv en masse problemer for fremtidens generasjoner. Et uproporsjonelt stort forbruk av verdens ressurser skaper forurensningsproblemer, drivhuseffekt, havforurensning, skogsdød og utryddelse av truede arter.
Om vi kunne tenke oss et globalt demokrati skulle den øvre del av samfunnstoppen, der de fleste nordmenn hører hjemme, bli satt på plass i neste valg av en stor majoritet som lider under det nå rådende økonomiske systemet. Vi på toppen er i langt større grad en del av problemet enn en del av løsningen.
Den foreldregenerasjonen som jeg selv tilhører har vært med på å forme det samfunn vi i dag lever i og bærer et tungt ansvar for tingenes tilstand. Skolebøker, medier, festtaler og politikerløfter produseres og formidles av oss Det selvbildet som vi i vår tid har markedsført så vel internt som i resten av verden har lite til felles med den virkelighet som ofrene for norsk utenrikspolitikk har smertelige erfaringer fra. Hva er det som gjør at fremstillingen er så selektiv? Er det mangel på kunnskap som gjør fremstillingen så skjev? Eller er det en iboende patriotisme som hindrer oss i å være mer komplette i vår fremstilling av tingenes tilstand?
Om skolebøker, festtaler og prisutdelinger frem over får litt perspektiv på Norges plass i verden, og kan formidle ærlig hva nordmenn har bidratt til på både godt OG VONDT, vil oppvoksende generasjoner få et selvbilde som er mer komplett, mer korrekt og på alle vis mer sant! Jeg tror dette vil bli hard kost, men en sunn kur for det norske folk. Henrik Ibsen burde ha lært oss hva livsløgnen kan gjøre med individer og samfunn. Vi kunne begynne med å snu verdenskartene slik at folk og land i syd kommer øverst de neste tusen årene. En slik symbolsk handling kan da ikke være et for stort offer?
Det hender at jeg drømmer om et slikt prosjekt, men når morgenen kommer innser jeg raskt at det er tvivlsomt om vi har politikere av et slikt kaliber her «nede i det dype nord».
Hvis vi fortsetter som nå uten å endre kurs, mener jeg at verden skal være glad det bare er fire og ikke førti millioner nordmenn!
Like this:
Like Loading...
Related
jjohansen.net 
Norges Janusansikt
Ursprungligen publicerad som “Norges Janusansikt” i Samfunnsviter’n no. 16 (4):22-23.
”Heia Norge” / Norges Janusansikt
Har nettopp bestilt kveldens første kopp te med mintblader flytende i glasset. Hjelper godt mot varmen og støvet etter en lang dag med intense debatter. I Ramallah sentrum, Palestinas ”hovedstad” på Vestbredden er fortsatt fullt av folk når mørkret senker seg over byen. Enda en gang er ”Oslo” ett av de heteste temaer når det sitter en med norsk pass på fortaurestaurangen. Minnene fra sviket og følelsen av å bli utsatt for forræderi sitter fortsatt dypt. Det norske språk har eksportert to ord til det internasjonale språket; ”Quisling” og ”Oslo”. Og de har nesten samme betydning for aktivistene fra den første intifadaen (1987-1993).
Under fortæring av kall pils og pizza med venner på Grünerløkka er bildet et helt annet. Norsk selvgodhet oser av hver eneste tygge med Grandiosa. ”Vi” er snille, kloke, gavemidle og tolerante. Det er ikke bare i 17-mai taler og ved andre festlige anledninger nordmenn forherliger seg selv og sine landsmenn. Skolebøker, aviser, TV og leksikon løfter frem personer og hendelser som skal hylles og tier om det som vi vil unngå å spre kunnskap om. NORADs fargebrosjyrer, fredsprisutdelinger og Oslo-avtaler lever i en egen verden som har relativt lite til felles med virkeligheten. Den som har vitnet i rettssaker vet at man ikke bare bør si sannheten, men den hele og fulle sannhet. Det innebærer at det ikke bare er slikt som taler til den enes fordel som skal løftes frem, men alle relevante opplysninger. Slike ”kjøreregler” gjelder ikke for norsk statlig og privat propaganda.
Samtalen i Ramallah handler etter noen minutter om hvorfor Norge eksporterte tungtvann til det israelske atombombeprogrammet og hvorfor norske redere fraktet olje til Syd Afrika under sanksjonene mot apartheid. Mine venner spør hvorfor Oslo-avtalen krevde at hver israelsk statsborger skulle ha fem ganger så mye vann som hver palestiner? Det er ikke lett å svare…
Nordmenn er omringet av omtrent 99,925 prosent utlendinger og Norges befolkning utgjør 0,075 prosent av verdens folk. Det norske selvbildet tar ikke riktig disse størrelsesforhold inn over seg. For nå å nevne et par eksempler som skurrer i mine øre: ”Vi” har krevd rettighetene til en enormt stor del av Antarktisk. Og det for at en figur som tjuvlånte en båt klarte å ta seg fram og tilbake til polpunktet. Det tas for gitt at vi har eiendomsrett til den oljen som finnes i de enorme havområdene utenfor den kyststripa vi har bosatt oss på, men det er ikke lett å fine gode argumenter for at akkurat kystbefolkningen skal ha enerett på disse ressursene. Og hvorfor akkurat vår generasjon? Nordmenn later som om Svalbard tilhører kongeriket. Det har ”norsk” værmelding fortalt oss flere ganger daglig siden mellomkrigstiden. Sannheten er at vi har en rolle som vaktmester for øyriket. Enhver burde vite at vaktmestere ikke har eiendomsrett til det de skal passe på. Lista over saker der nordmenn tar seg til rette kunne gjøres my lengre.
Jeg skal ikke bruke mye trykksverte på hva det norske storsamfunnet har gjort og gjør med «sine egne», men fokusere på vår rolle i verden. Men la meg likevel før vi snur blikket utover kort minne om tvangssteriliseringene, den totale utrydding av den samiske religion, forakten for og den brutale håndtering av «tyskertøser», behandlingen av Roma-folket, Lundkommisjonens avsløringer av den illegale politiske overvåkning og hvordan helt uskyldige barn til «tyskertøser» ble behandlet. Selv ble jeg sammen med noen kamerater spiontiltalt da vi avslørte norsk innblanding i en offensiv amerikansk atomvåpenstrategi. At vi de siste ukene har fått se et politisk politi som fabrikkerer bevis mot Treholt er helt i tråd med etterkrigstidens mange overtramp.
Og nå til Norges rolle i verden: Norge ledet de siste årene FNs Sanksjonskomité for Irak. Den tolvårige boikotten av dette land har kostet minst 1,5 millioner sivile livet. Dette er flere enn alle dødsofre for masseødeleggelsesvåpen så langt i vår historie, inkludert bombene over Nagasaki og Hiroshima. De som ble rammet var de svakeste i samfunnet. De syke, nyfødte og unge dør i store mengder når man utsetter et land for økonomisk boikott etter å ha bombet i stykker det meste av infrastrukturen. Det er ikke lederne som lider av slike dødelige handlinger. Saddam Hussein og hans folk gikk aldri til sengs sultne eller manglet medisiner, rent vann og husrom. Mange i Irak glemmer aldri Norges innsats i dette tragiske spillet.
Våre industrier innen våpen og ammunisjon har mange liv på samvittigheten. Det aller meste vi har produsert har blitt brukt i kriger langt borte fra Kongsberg sentrum. Døde kropper og avstumpede armer er ikke synlige på industrimagnatenes festbord eller i fagforeningens kampbrosjyrer. Og våre politikere hevder den dag i dag at vi er best i klassen når det handler om fred.
Norges eksport av krigsmateriell er stadig økende og landet er blant de aller største krigsprofitører i verden. Det er store penger å tjene på krig. Janusansiktet forsøker å få maksimal oppmerksomhet om Nobels Fredspris, mens det skjuler den langt viktigere del av vår utenrikspolitikk: krigsindustriens ekspansjon. At det trikses med Nobels testamente og at Jagland er mer opptatt av ”overraskelser” enn å oppfylles testamentets intensjoner er én sak. Langt viktigere er krigsforbryteren Kjell Inge Røkke tildeles Peer Gynt pris. Denne mannen som har tjent en formue på å bygge opp og drive Guantanamo-basen hylles i norske medier og sees på som et forbilde. Aker Kværners rolle i noe av det mest skammelige og ulovlige vestverden har foretatt seg i dette århundret kommer til å ende med massive fordømmelse og trolig alvorlige straffer for de innblandede. De av dere som så Erling Borgens ”Et lite stykke Norge” kan allerede begynne å vente på den enda mer avslørende oppfølgeren som er på vei.
Det er en tradisjon her i landet av å holde tyst om det viktige og å skryte av petitesser.
Hvorfor lærer foreksempel alle norske skoleelever om Roald Amundsen og hans skiturer og men ikke om Nils Waltersen Aasen? All ære til polfarere, men Aasen var mannen som var først med å ta frem funksjonsdugelige håndgranater og landminer! Småbrukersønnen fra Rissa i Trøndelag fikk en avgjørende betydning for så vel Europas koloniale kriger som muligheten til å drepe millioner av fiender i første verdenskrig. Han ble rikelig beæret med æresbevisninger og medaljer, blant annet av den franske armé for sin innsats i dødens tjeneste. Men i Norge er han strøket i alle skolebøker og oppslagverk. Hva er det for en seleksjonsprosess som styrer våre historiske forfattere? Det er såvel selvsensur for å unngå «ubehageligheter» som en sterk nasjonalistisk ånd som svever over disse skribentene!
Men det er ikke nok å trekke frem historiske personer for å få et bilde av Norges rolle i verden. Det er en sterk parallell mellom krigsprofitørene og miljømafiaen. Norge forsøker å fremstille seg som ”miljønasjon” nummer én i verden mens virkeligheten er en helt annen. Verken vår politikk eller praksis er noe forbilde for resten av verden. Den måten de fleste nordmenn lever på er i seg selv en trussel mot verdens fremtid. Vår konsumpsjon skaper i seg selv en masse problemer for fremtidens generasjoner. Et uproporsjonelt stort forbruk av verdens ressurser skaper forurensningsproblemer, drivhuseffekt, havforurensning, skogsdød og utryddelse av truede arter.
Om vi kunne tenke oss et globalt demokrati skulle den øvre del av samfunnstoppen, der de fleste nordmenn hører hjemme, bli satt på plass i neste valg av en stor majoritet som lider under det nå rådende økonomiske systemet. Vi på toppen er i langt større grad en del av problemet enn en del av løsningen.
Den foreldregenerasjonen som jeg selv tilhører har vært med på å forme det samfunn vi i dag lever i og bærer et tungt ansvar for tingenes tilstand. Skolebøker, medier, festtaler og politikerløfter produseres og formidles av oss Det selvbildet som vi i vår tid har markedsført så vel internt som i resten av verden har lite til felles med den virkelighet som ofrene for norsk utenrikspolitikk har smertelige erfaringer fra. Hva er det som gjør at fremstillingen er så selektiv? Er det mangel på kunnskap som gjør fremstillingen så skjev? Eller er det en iboende patriotisme som hindrer oss i å være mer komplette i vår fremstilling av tingenes tilstand?
Om skolebøker, festtaler og prisutdelinger frem over får litt perspektiv på Norges plass i verden, og kan formidle ærlig hva nordmenn har bidratt til på både godt OG VONDT, vil oppvoksende generasjoner få et selvbilde som er mer komplett, mer korrekt og på alle vis mer sant! Jeg tror dette vil bli hard kost, men en sunn kur for det norske folk. Henrik Ibsen burde ha lært oss hva livsløgnen kan gjøre med individer og samfunn. Vi kunne begynne med å snu verdenskartene slik at folk og land i syd kommer øverst de neste tusen årene. En slik symbolsk handling kan da ikke være et for stort offer?
Det hender at jeg drømmer om et slikt prosjekt, men når morgenen kommer innser jeg raskt at det er tvivlsomt om vi har politikere av et slikt kaliber her «nede i det dype nord».
Hvis vi fortsetter som nå uten å endre kurs, mener jeg at verden skal være glad det bare er fire og ikke førti millioner nordmenn!
Share this:
Like this:
Related
Posted in På norsk, Political comment and analysis