Breivik er et ektefødt barn av ”Krigen mot Terror”

Ursprungligen publicerad i xxx

 

Breivik er et ektefødt barn av ”Krigen mot Terror” 

Breiviks planer om 22. juli angrepene ble påbegynt for ni år siden. Det var mitt i den mest intensive propagandabølgen for ”Krigen mot Terror”. Islam ble framstilt som den store trussel og politikere fra nesten alle leire hengte seg på denne bølge av angst for muslimer. Norge gav massiv støtte til bombingen og okkupasjonen av Afghanistan. Det politiske klimaet var dominert av massiv vold som et rettferdig middel. Motargumentene var få og kom ikke fram i de store medier. At en litt sjenert og usikker ung mann kan dra konklusjonen at massiv vold kan være berettiget om faren er stor nok bør ikke komme som en overraskelse for noen. Vestverdens reaksjoner, og USA spesielt, var et utrolig dårlig eksempel på hva som er klok politikk i slike situasjoner, nå er det tilnærmet konsensus om at ”Krigen mot Terror” har vært kontraproduktiv. Via nazistiske, islamofobiske, høyre-ekstreme politiske miljøer i partier og på nettet utviklet Breivik en mer og mer forvridd virkelighetsoppfattelse. Sentralt stod at ”målet helliger midlet”!

Norges dobbelmoral

Selv forlot jeg Norge for mer enn 25 år siden og da var det en stat med mange alvorlige skavanker. Landets dominerende parti hadde stor avstand mellom ord og handling. I selvskrytende 17. mai taler ble vi framstilt som fredsnasjon, foregangsland og et av verdens ledende demokratier. I miljøpolitikken snakket man om å være best mens Altavassdraget ble bygget. Selv var jeg tiltalt for å ha offentliggjort hemmelige og illegale amerikanske militærbaser i landet. Våpeneksporten var gigantisk selv om det var Nobels Fredspris man markedsførte Norge med. Det var også landet der ”våre” stolte skipsreder smuglet olje til Syd-Afrikas apartheid regime og der staten i hemmelighet hjalp Israel med å bygge atombomber. Mens solidaritet og respekt for minoriteter ble løftet frem behandlet man samer som annenrangs borgere. Demokratitalene skjulte at ulike sikkerhetstjenestene begikk de grove overtramp med ulovlig overvåkning som Lundkommisjonen senere dokumenterte. Lengre tilbake lå det forferdelige rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Retroaktiv lovgivning, gjeninnføring av dødsstraff og et massivt hat mot ofrene for det tyske Lebensborn-prosjektet og andre som fikk barn med tyske soldater var sentrale ingredienser. Vanlige folk og landets ledere deltok i mer eller mindre organiserte voldskampanjer mot ”tyskertøser” og deres barn. Det var en skremmende kultur som kom til overflaten når krigen var avsluttet. Her var det verken barmhjertighet eller forsoning. Og det var ingen fra kongehuset som snakket om å ”fylle gatene med kjærlighet”  eller en statsminister som ville at vi skulle bemøte ”quislinger” og nazister med åpenhet, respekt og demokrati.

Jihadist-diskursen dominerte

Dette var min nasjonale ”belastning” mens jeg satt på et tog i England og surfet da angrepene startet den 22 juli. Det startet med undring og forskrekkelse; Hvem i all verden kan stå bakom noe slikt? Mange såkalte terroristeksperter så ”tydelig tegn til Jihadister og andre fundamentalistiske muslimer” i det som hadde skjedd. Bomber av denne sorten og fundamentalister utkledd som politi var ”akkurat slik de også opptrådte i Afghanistan” fikk vi høre. Via sms og e-poster stod jeg kontinuerlig i kontakt med venner rundt om i Skandinavia. Da jeg påpekte at vi ikke vet noe om hvem som ligger bak dette og tidlig antydet et mulig samband mellom bomben i Oslo og skytingen på Utøya svarte en politisk meget oppegående venn fra Sverige på sms: ”Ööhh… ???”, og trodde nok at det hadde tørnet for meg. Noe tid senere kom neste sms: ”Herregud!!”

Hvordan skal reaksjonene bli?

Ettersom ugjerningenes omfatning ble kjent ble jeg redd og bekymret; ikke så mye for volden som for de reaksjoner jeg trodde skulle komme fra den norske politiske ledelsen og fra ”folkedypet”. Da gjerningsmannens identitet og senere manifest ble kjent ble bildet enda mer komplekst og forvirrende. Dette var en unik hendelse som ingen visste hvordan vi skulle reagere på. Mange så raskt for seg det hele som en trussel mot samfunnssystemet. Men det stod klart for meg at det ikke var volden i seg som skulle kunne ødelegge det demokratiske systemet; det var de reaksjoner som kunne komme som eventuelt skulle kunne true det norske demokratiet.

Når de første dagene etter bombeangrepet og massakren nå har blitt historie kan de svarene på våre reaksjoner begynne å oppsummeres. Det er ikke ofte jeg har mye positivt å si om det norske samfunnet, men jeg er imponert av de første inntrykkene. Statsministeren, kongehuset og ikke minst mange av de som overlevde har opptrådt med en verdighet og klokskap som jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Det har vært mange innsiktsfulle, veloverveide og håpefulle kommentarer. Der man kunne har forventet hat kom det forsoning. Der man kunne forventet hevn kom det oppfordring til kjærlighet. Der mange ville trodd det skulle ropes på overvåkning og kontroll har vi fått høre at reaksjonene skal være mer åpenhet, toleranse og demokrati. Fra de første såkalte ”eksperters” kommentarer om at dette måtte være muslimske terrorister har vi nå fått en rekke tanker om hva det vil si at Breivik var ”en av oss”.

Dette er positivt, bra, og klokt og det viser på en vei mot et bedre samfunn enn det som etter andre verdenskrig reagerte med hat, vold og massive overgrep.

Følges ord av handling?

Vil det vare? Det vet jeg ikke. Men det er kanskje en indikasjon at straks etter Stoltenberg hadde lovet mer åpenhet bestemte dommeren å stenge dørene helt under fengslingsforhandlingene? Mange var de medier som støttet dommeren i dette og mente det var bra at ikke den misstenkte skulle få bruke domstolen som ”talerstol”. Hvordan henger større åpenhet sammen med slik innskrenkning av ytringsfriheten? Åpenheten vi taler så vakkert om skal vel ikke kun gjelde de som mener som ”oss”? Det er jo nettopp den fri meningsutvekslingen som skal prege et godt demokrati. Selvsagt skal dette også inkludere meninger mange av oss tar sterkt avstand fra! Det er i de offentlige rommet vi skal la de beste argumenter vinne. Og om vi ikke kan vinne den åpne og frie debatten ser det mørkt ut for framtiden.

Jeg har vanskelig for å tro at det ikke med tiden kommer forslag om utvidede fullmakter til politi og overvåkere. Vi ser allerede meningsmålinger som viser at folk vil støtte slike tiltak. Om, eller når, slike forslag kommer er det utrolig viktig at vi påminner om de kloke utsagn som kom fra våre politikere den første uken etter angrepene. Dette får ikke kun bli vakre ord i vanskelig tid, men faktisk følges opp av lovgivere og andre myndigheter. Det tradisjonelle gap mellom ord og handling som jeg har nevnt ovenfor bør nå tettes igjen. Det er på tide at vi faktisk gjør det vi sier!

Overvåkerne innser sine begrensninger

Det diskuteres mye om hva som kan gjøres for å hindre slike handlinger i framtiden. PSTs sjef Janne Kristiansen konkluderte tidlig med den korrekte observasjon at ”selv ikke den kontroll STASI hadde i Østtyskland kunne ha hindret dette”. Hun har selvsagt rett. På samme måte var det etter selvmordbomberen på Bryggaregatan i Stockholm i fjor; det var pinlig nok den svenske sikkerhetstjenestens sjef Anders Danielsson som den gang oppfordret til ro og besinnelse. Mens politikere og medier ropte på mer kontroll var det den gang overvåkerne selv som var den modererende stemme i hylekoret.

Utenriksminister Støre gikk sa det veldig tydelig: ”I det åpne og demokratiske samfunn vi vil ha er dette kanskje den prisen vi må betale.” Det er nok også en korrekt observasjon av utenriksministeren. Kun en nærmest total kontroll av befolkningen vil øke mulighetene for identifisere slike individer før de setter i gang et angrep. Et sådant overvåkningssamfunn er det motsatte av hva vi ønsker oss. Midlene vil i så fall totalt ødelegge målet!

Selv om det kanskje skulle være mulig å fange opp urimelig kjøp av kunstgjødsel og andre ingredienser til bomben som ble sprengt utenfor regjeringens høyblokk så var det jo med pistol og gevær de fleste ble drept. Vi har lykkeligvis ikke den samme enkle tilgang til våpen som USA men selv hos oss så er det vanskelig å forestille seg at en som virkelig vil drepe ikke skulle få tilgang til et gevær eller en pistol.

Er han gal?

En tidlig reaksjon fra mange, inklusive gjerningsmannens advokat, var at han var ”gal” eller ”sinnssyk”. En god venn av meg sa umiddelbart: ”Intet kan være mere feil. Gale mennesker klarer ikke å gjennomføre slikt. Om noen gale skulle få slike ideer, ville de blitt avslørt og stoppet på et tidlig tidspunkt i planleggingen. Kanskje vil en psykiatrisk undersøkelse konkludere med at gjerningsmannen har personlighetsforstyrrelser. Men det er ikke det samme som galskap eller psykose. Folk med personlighetsforstyrrelser er ansvarlige for sine handlinger, og må regnes med blant de normale.” Og denne vennen vet hva han snakker om, diverse tvangsinnleggelser for psykose og godt pålest i emnet gjør at han kan bedømme dette vel så godt som noen psykiatriker. Han er med andre ord ”ekspert” på området og jeg tror han har helt rett.

Vi skal også legge merke til at medier oftest bruker betegnelsen muslimer på ”muslimer som har blitt gale” og betegnelsen gal på kristne som har blitt gale. Slik arter vestverdens dypkulturelle diskurs seg anno 2011.

Skulle vi definere slike handlinger som ”galskap” så må vi konsekvensens navn gjør det samme med de som gjennomførte massemord på sivile gjennom bombingen av Hamburg og Dresden under andre verdenskrig også. For ikke å snakke om de som deltok i bruk av atombomber for å brenne opp langt over hundre tusen sivile japaner i Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Det er dessverre ikke uvanlig at slike handlinger forekommer i krig, heller ikke i dag. En annen parallell er Breiviks oppfattelse at det ”er grusomt, men nødvendig” i den krig Europa nå er inne i. Det har vi hørt før! Slik sier nesten alle som blir avslørt etter å ha begått krigsforbrytelser.

Framtiden er opp til oss

Det er en viktig tid vi har foran oss. Det er behov for et balansert analytisk syn på det som har skjedd. Om vi ikke skal gjenta de tabber det amerikanske maktapparatet gjorde etter 11 september 2011, eller Norge gjorde etter andre verdenskrig, så må mange av de kloke utsagn vi har hørt den siste tiden også følges opp i praktisk handling. La oss håpe en våken opinion og kritisk presse tar på seg oppgavene som vaktbikkjer.

 

Advertisements
Tagged with: , ,
Posted in På norsk, Political comment and analysis

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: