Verdens urettferdighet er alles ansvar

Originally published in xxxx

Bokanmeldelse av
Alfred Fidjestøl: Hans Jonas
Universitetsforlaget, 2004.
ISBN 82-15-00548-9, 188 sider.

Det er over ti år siden den tyske filosofen Hans Jonas gikk bort. Selv om han i visse tyske kretser har fått heltestatus og regnes som en av de store nyskaperne innen etikken så er han sørgelig lite kjent i resten av Europa. Universitetsforlaget og Alfred Fidjestøl har gjort en enrom innsats med å skrive og utgi en god innføringsbok i Jonas sin filosofi.

Han mente at i en globalisert verden er det behov for en ansvarsetikk som strekker seg lengre bort enn det nærmeste nabolaget og de nærmeste dagene. Mange av våre handlinger får konsekvenser globalt og for generasjoner fremover. Våre utslipp av CO2 som skaper drivhuseffekten så vel som vår eksport av krigsmateriell er eksempler på at vi må dømme handlinger på en helt annen måte i dag enn den gangen det bare var våre nærmeste naboer som ble rammet av våre handlinger. Når de verste konsekvensene kommer om hundre år på andre siden av jordkloden så er det lett å fraskrive seg ansvaret for handlingene.

Hans Jonas kritiserte den tradisjonelle etikken og skrev storselgeren ”Das Prinzip Verantwortung” som er trykt i over 200.000 eksemplarer. Mange står i takknemlighetsgjeld til Jonas for dette verket. Både Zygmunt Bauman og Ulrich Beck har sine tekster om globaliseringens konsekvenser bygd på den etikk som Jonas beskrev.

Andre forfattere har vært inne på de samme tanker. Når Arnulf Øverland skriver: ”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”  eller Jens Bjørnebo i diktet Mea MAxima Culpa skriver ”Spør meg om ”skyld”! Det er et grusomt ord. Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!” så er det tanker i den samme tradisjon. Det Jonas har gjort er å skrive et helhetlig filosofisk verk der disse tankene settes inn i en tanketradisjon.

Jonas mener ansvaret ikke er noe vi har funnet på for at det er til nytte for oss alle å være ansvarskjennende. Ansvaret er en del av mennesket og det er nødvendig fordi livet strever etter å utvikles. Det handler ikke om å oppnå det høyeste gode, men å skape ekte menneskelig liv på jorden.

Fidjestøls bok tar oss med på reise gjennom Jonas sitt liv. Fra første verdenskrig der unge Hans lot seg rive med av tysk patriotisme til hans religiøse studier og refleksjoner. På veien er han innom mange av de ledende filosofer fra nittenhundretallet. Han studerte under giganter som Husserl og Heidegger og ble god venn med Hannah Arendt.

Jonas var aldri redd for å utfordre rådende sannheter. Boken The Phenomen of Life er et oppgjør med Heideggers filosofi. Jonas fremhever mennesket som biologisk vesen og en naturlig skapelse. Han er en jordnær filosof som tar de store filosofiske spørsmålene tilbake til den virkelighet som vi alle kan forholde oss til.

Tradisjonell ansvarsetikk og konsekvensetikk bygger på nærhet mellom utøvende og mottakende parter. Jonas tar utgangspunkt i den teknologiske utviklingen som har skapt en kvalitativ annerledes verden. Nå har våre handlinger konsekvenser også hinsides horisonten. Dette krever en ny form for tenkning og nye normer for våre handlinger.

Fredsbevegelsen har tradisjonelt hatt mange filosofiske tradisjoner med seg i bagasjen. Pasifistiske tanker om voldens eskalerende effekt på konflikter og livets ukrenkelighet finnes i rikt monn. Hans Jonas sin filosofi er en helt annen tilnærming. Jonas tar utgangspunkt i livets innbygde kraft til å utvikles, til å drives fremover. Men det er også mange spennende likheter med mange av de tradisjonelle verdier som ”fredsfilosofer” har satt høyt. Jonas eget liv går knapt å skille fra hans filosofi. Liv og lære veves sammen på samme måte som vi kjenner fra for eksempel Gandhi. Det globale ansvaret for våre handlinger er heller ikke fremmed tankegods.

For den som ønsker å lese mer enn Fidjestøls introduksjon så er det en relativt fyldig litteraturliste inkludert. Det hadde vært fantastisk om vi kunne få en ny debatt om ansvar og handlinger der den globaliseringskritiske bevegelsen, fredsbevegelsen og solidaritetsorganisasjonene kunne stoppe opp et øyeblikk og ta seg tid til en litt dypere refleksjon enn de daglige kampsakene.